Sannhetssankeren

– Falsk trygghet er verre enn ingen trygghet, derfor hadde det vært bedre om de 1250 ansatte hos Mattilsynet ble sykemeldt, sier Niels Christian Geelmuyden (55). Snart kommer hans tredje bok om sannheter vi ikke liker: “Pillebefinnende.”

Med spiss penn har han helt sannhet i sår fra dårlig mat og drikke. Bøkene bestyrter folk generelt og Mattilsynet spesielt.
I august kommer boken “Pillebefinnende”, som skal skildre sannheten i medisinskapet.

Niels Christian forteller at det vi trodde var sunt ikke er det. Ikke var det sant heller.
Sola som varmer Tjøme denne dagen virker sann. Nå muntrer den tunets sørgebjørk, og faller på rundstykker, ost, paprika og en mugge vann.
– Men er vannet trygt?
– Dette er Farris-vann. Vannet i Norge er veldig variabelt. Kun fem prosent av giften i jordbruket forblir der det er ment å være.
-Det største problemet er likevel innsig av kloakk i drikkevannet. Folkehelseinstituttet anslår at opptil en million tarminfeksjoner blant nordmenn årlig har sin forklaring her.

“Forurenset drikkevann er verdens vanligste dødsårsak.”

– Drikkeproduksjon omfatter mye død og lidelse, jeg ble overrasket over helse-konsekvensene for mennesker og dyr fra te- og kaffeproduksjon.
– 85 prosent av drikkevannet i Norge er overflatevann. Én skyggeside er forurensning, men verre er at når regnet blir grunnvann, tar det med seg mineraler. Slik blir vannet vårt ekstremt mineralfattig, særlig på magnesium, og én konsekvens er benskjørhet.
-Bergen er det stedet i Norge med minst magnesium i vannet og mest benskjørhet, sier han og gomler varsomt på et rundstykke.

Mer reke

Kroppen hans er blitt mer feminin i det siste, synes han.
– Mer reke. De begynner jo som menn og blir kvinner etter hvert. Jeg gråter lettere. Og jeg tar iblant meg selv i å tenke på hvordan mor har det.

Jeg forstår i lange øyeblikk min kone bedre enn før. Vi leker ikke like ofte gjett-hvorfor-jeg-er-sur leken.

Han er usikker på om slikt skyldes den kvinnelige nyren – gave fra kona – eller alderen.
– Andre forandringer etter livsgaven?
– Jeg forstår i lange øyeblikk min kone bedre enn før. Vi leker ikke like ofte gjett- hvorfor-jeg-er-sur leken.
– Er det lettere å gjette nå med felles organ? Han ler. Er sikker på å forbli gift med sine to barns mor til døden skiller dem.
– Jeg er jo blant de få som kan synge ”I´ve got you under my skin” med stor troverdighet.

Nyresyk

Han var typen som kjøpte rødkneip til 4,90 og mente at mat er mat. Men så reduserte mange års nyresykdom ham til en svakelig fyr. En som frøs i islender hele sommeren. 
– Det er jo forbasket at mange må bli alvorlig syke før de begynner å interessere seg for eget drivstoff.

“Vi har tatt ut nyren av din kone, alt har gått bra med henne, sier kirurgen før narkosen senker seg.”

27. april 2009: Kona blir trillet inn på kirurgisk for ett organ mindre.
– Vi har tatt ut nyren av din kone, alt har gått bra med henne, sier kirurgen før narkosen senker seg.
– Sånn, sier Niels Christian og knipser.
– Som å bytte batteri på en bil.
– Det var stort og rart, nærmest som en gjenfødelse, sier han og passer seg for å ikke tråkke i klisjeene.
Men å få nyren til kona, ender en ikke opp i evig ekteskapelig takknemlighetsgjeld og dertil makt-ubalanse?
– Var det vanskelig å takke ja?
– Nei, der slo jeg til på rappen. Jeg hadde ti prosent av nyrefunksjonen igjen. Du ville også slått til.
– Nå er den din og jeg vil ikke høre noe mer om det, sa kona. Hun bruker det ikke i mot meg i krangler, nei. Det ville jeg gjort. Hun har alltid vært et bedre menneske enn meg.

Portrettnerd

Statsviteren fra Bærum endte opp som skribent. Gjennom karrieren har han entret trange, lange tunneler og kun tatt ett menneske med seg, sitt neste portrettobjekt. Når han som en forskernerd går løs på livet til Marit Bjørgen, er kona lei henne lenge før portrettet publiseres.
Nå er det altså mat, drikke og medisin han portretterer, med en nerds metoder igjen.
– Metoden er ganske lik. Maten og drikken skal skildres av noen som står utenfor, de beste bøker om mat er skrevet av journalister.

Den andre versjonen

Anklagene om ”Sannheten på bordet” fra 2013 var mange: at han ikke er fagperson, at han er lettbeint, at han bruker useriøse forskningskilder, at han plukker de observasjoner som passer hans forhåndsbestemte konklusjoner.
– Hele mitt liv har til en viss grad handlet om å plukke kirsebær. Det samme gjør jo faktisk Mattilsynet, Vitenskapskomiteen og Nifes (Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning).
– Jeg plukker de bærene som andre ikke har brydd seg om. Jeg ønsker å presentere den andre versjonen av det vi spiser og drikker.
Og medisinene vi tar.

Rystet

– Det er rystende at giganter som Nestlé – der oljefondet har investeringer – kjøper opp grunnvann og innsjøer i visshet om at det snart tar slutt.
-I California er vannet borte neste år.
-Å privatisere vannet blir som å privatisere luften. Mange krefter trekker mot at drikkevann blir et privat gode, flere aktører har utropt flaskevann til den nye oljen. Literprisen er jo allerede vesentlig høyere. På flyplassene merker vi det, du blir fratatt ditt naturlige springvann. Drikkevannsfontenene på skoler erstattes av automater. Desto mer opprørende at mye av vannet vi tvinges til å kjøpe på flasker ikke ville blitt godkjent som drikkevann, sier han, men høres ikke opprørt ut.

Mest rystende er at giganter som Nestlé – der oljefondet har investeringer – kjøper opp grunnvann og innsjøer i visshet om at det snart tar slutt.

Er det reke-fenomenet som gjør stemmens milde leie? Eller er det retorikk-kunst: dess farligere budskap, jo bløtere stemme?
Drikkevann er altså ikke hva vi trodde, søte drikker kommer heller ikke godt ut av hans penn.
– Om du tvang meg til å velge mellom vanlig eller lett-cola, ville jeg valgt vanlig. Men jeg har sluttet med både brus og melk.

Nye sannheter – nye vaner

Allerede før ”Sannheten på bordet”, endret familiens harryturer til Sverige seg fra bacon-jakt til øko-jakt. Kjøtt står ikke lenger på bordet. Og Niels Christian har gått fra ”kopilaks” til villfisk.
– Det koster litt mer, men slik er det jo også på andre områder i livet. Originalvarer blir høyere verdsatt enn etterligninger.
Endringer ble det også etter ”Sannheten i glasset”: han lar teen trekke kortere. Han velger en annen vin.
– Teplanten trekker til seg bly, særlig teen fra Kina er utsatt.
– Også drikker jeg heller vin fra områder med lite regn der det sprøytes mindre mot sopp. Vindruer sprøytes dessverre vanvittig. Det sikreste er å velge økologisk, biodynamisk eller såkalt naturvin.

Tjente endelig penger

Faglig uegnet, mente de mange forlagsfolk han var innom med ideen til ”Sannheten på bordet”. Det tok års overtalelser, til slutt sa Cappelen Damm ja.
– Overraskende at det ble boken jeg skulle tjene penger på, men suksessen skyldes nok ikke hovedsakelig min penn. Bøkene selger fordi stadig flere merker at det er noe alvorlig galt med drivstoffet.
-Det er blitt for stor avstand mellom dem som lager og dem som spiser maten. Dessuten begynner det å gå opp for oss at vi ikke kan bedrive organisert dyremishandling uten at det får konsekvenser for egen helse.
– Interessesant at det største og beste kapitlet er forbigått av nesten alle. Det om oppdrettslaksen, vår gullkantede eksportvare. En ubehagelig tanke dersom penger er grunnen.

“Jeg er sikker på at de ansatte hos Mattilsynet ikke er dumme eller slemme, de gjør nok så godt de kan.”

Falsk trygghet

Grenseverdier. Der står mange kriger: Niels Christian sitter i taxi sammen med Mattilsynets direktør Harald Gjein. De sikksakker mellom redaksjonene for å krasje i enda en debatt etter “Sannheten på bordet”. Nå går turen fra TV2 mot NRK, og der – i krysset ved Tulinløkka mens de venter på grønt, sier Mattilsynets mann:
– Rart egentlig, hvor lite leger vet om ernæring. Til og med jeg som er veterinær vet mer enn dem.
– Gjein er en hyggelig fyr.
– Som burde sykmelde seg?
– Ja, jeg hadde håpet og trodd at noe skulle skje hos Mattilsynet, men det er nok de siste som forandrer seg. Mer sannsynlig er at Reitan, forbrukere og politikere gjør det.
-Jeg er sikker på at de ansatte hos Mattilsynet ikke er dumme eller slemme, de gjør nok så godt de kan.
-Du og jeg ville gjort det samme i den jobben, de tror på grenseverdier, det ville vi også gjort, ellers ville vi ikke fått jobb der.
-Men grenseverdier er en type trygghet jeg mener er utrygg.

Lekk båt

Tryggheten fra Mattilsynet minner om den fra selvlensende fritidsbåter, mener Niels Christian.
– Det er de båtene som oftest går ned. Hvorfor?
-Fordi vi stoler på det selvlensende systemet, dermed er vi ikke påpasselige nok. En bil uten airbag er bedre enn bil med airbag som du tror virker, men som ikke gjør det. Du kjører litt fortere.
Det var en tid da han trodde på Mattilsynet, selvlensende båter og kapitalismen. Han var med i Unge Høyre og mente at pengenes vei var selvjusterende rettferdig. Det er lenge siden han stemte på Høyre. I dag venter han på redelige kapitalister og en stat som åpent advarer: nå er laksen blitt pølse.

“Noe av ulykken i vår tid er at grensesetterne har adoptert markedstenkningen.”

– Man trenger kapitalistiske krefter i midten og en stat rundt som setter grenser. Noe av ulykken i vår tid er at grensesetterne har adoptert markedstenkningen. Da blir pasienter og elever fort betraktet som andre hyllevarer. Nå har anbudene overtatt.
-Her i Vestfold fikk myndighetenes valg av laveste bussrute-anbud den følge at sjåføren ikke lenger kunne veien. Og han som kunne veien, ble sittende arbeidsledig.
-På matområdet ser man det samme, med mer alvorlige kon-sekvenser. Jeg mener: Kjøper du en jukse-leatherman til 29,90 skjer det ikke noe verre enn at den detter fra hverandre. Spiser du juksemat, er det du som detter fra hverandre.

“Lenge løste man problemet med antibiotika i kyllingfôret ved ikke å definere Narasin som antibiotika.”

Autoritært Norge

– Jeg er redd vi er et mye mer autoritetstro samfunn enn selvbildet vårt tilsier.
Han stemmer ikke lenger med begeistring. Tror ikke lenger at en landbruksminister kan gjøre forskjell. Han har for lengst meldt seg ut av statskirken.
– I dag tror vi ikke på Gud, men på vitenskapen. Et godt bytte, men vi glemmer at mye av forskningen er kjøpt og betalt. Myndighetene valgte med urette lenge å stole på tobakks-fabrikantenes egen forskning. Nå gjør man det samme med sprøytemiddelprodusentene og næringsmiddelgigantene, sier han og tusler inn i sitt blåkarmede hus med paprikaen og osten.

“I skrivingen har jeg mye karakter, ellers er jeg ganske karakterløs.”

Uspennende ektemann

Han har ikke lett for å tro. Men tar seg et økologisk eple før frokost. Siden setter han seg på hjemmekontoret. Det hjørnet som hans donor overlot til ham å forskjønne. Særlig skjønt synes han ikke det ble: saccosekken hyler åttitall og plantene hyler vann. Her går timene i tunellene og familien synes ikke han er spes spennende når han kommer ut. Så når det en sjelden gang dukker opp en mulighet for samarbeid og Niels Christian sier han vil tenke på det, enes to barn og en kone:
-Si nå endelig ja!
-De mener at en ensom fjompenisse har behov for sosial trening. I skrivingen har jeg mye karakter, ellers er jeg ganske karakterløs.
-Kona er min karakter på alle andre områder. Det er et ensomt liv å sette bokstaver etter hverandre. Jeg ville nok vært et gladere menneske som lærer.
Han skiller mellom en ”værer” og ”gjører”. Mener at kona er en værer, hun kommer neppe på Skavlan, men det trenger hun ikke. Hun trenger ikke å gjøre for å være. Når han har sine skrivekurs i Marokko, er fordelingen alltid den samme:
– Hovedsakelig kvinner. Menn tror jo generelt at de kan alt fra før. Det forklarer kanskje også hvorfor kvinner er mer opptatt av helse enn menn. For menn er mat mat, brød er brød, jeg var sånn selv. Sånn tenker menn. Vi er enklere på godt og vondt.
Han smiler mot seg selv og myser mot sola.
– Så får man selv avgjøre om Rema har rett i at det enkleste ofte er det beste.
Snart skal han reke seg inn til saccosekken og jakte på atter store og små sannheter.

Niels Christian Geelmuyden.

Forfatter og skribent.

• Særlig kjent for en personlig, satirisk og ironisk skrivestil. Har hovedfag i statsvitenskap.
• Skrevet mye for Morgenbladet samt forskjellige tidsskrifter. Utgitt flere samlinger portrettintervjuer, mange opprinnelig skrevet for Kapital, Henne og andre ukeblader.
• Mest kontroversielt var hans intervju med daværende statsminister Gro Harlem Brundtland for Det Nye i 1993.
  For å gå med på å la seg intervjue, hadde Brundtland forlangt at hennes pressesekretær skulle være til stede, at spørsmålene skulle forelegges på forhånd, og at intervjuet skulle tas opp på bånd. Geelmuyden gjenga statsministeren ordrett, men intervjuet ble ikke publisert før etter at pressesekretær en hadde gjort betydelige omskrivinger – mot Geelmuydens protester. Intervjuet ble imidlertid publisert i Geelmuydens versjon i tidsskriftet Kapital i august 1993, og senere i boken Ærlighetens Komedie.
• Har skrevet biografi om Inger Sitter i 2008, Trygve Hegnar i 2002 og presten Børre Knudsen i 1988.
• På tross av medieoppmerksomhet og beundring fra mange journalister, har Geelmuyden i flere intervjuer og artikler beskrevet følelsen av å stå utenfor det litterære etablissementet i Norge og beklaget manglende offentlig støtte til egne bøker og prosjekter.

Professor i ernæring ved Norges miljø- og bioviten skapelige universitet på Ås, Birger Svihus:

“ Niels Christian Geelmuyden er god til å skrive, og det er derfor ikke tvil om at de mest lesbare bøkene om mat kommer fra journalister som ham. Der er vi dermed enige.
-Jeg er også enig med ham i at det ofte er nødvendig at et fagområde settes under kritisk lys fra folk utenfra, nettopp fordi selv fagmiljøer kan bli for lukkede og vikle seg inn i dogmer som viser seg å være feil.
-I ernæringsfaget ser vi jo dette meget tydelig, der det måtte folk utenfra til for å rokke ved dogmen om at fettet for enhver pris skulle erstattes med karbohydrater.
-Problemet med Geelmuyden og mange andre journalister er at de har for svak akademisk kompetanse. De forstår rett og slett det de skriver om for dårlig. Det de derimot forstår til fingerspissene, er retorikkens og ordets makt, og de vet å bruke det. Dermed får de for stor innflytelse i samfunnet. Det er altså svært positivt at denne typen radikale kritikere slipper til, men tragedien oppstår i det vi tar dem for alvorlig.
-Etter å ha lest Sannheten på bordet, er det for eksempel klart for meg at Geelmuyden tilhører den urbane og matvirkelighetsfjerne delen av befolkningen som mener at den vitenskapsbaserte moderne tilnærmingen til matproduksjon er fundamentalt feil.
-Alt som lukter av kjemikalier og industri likestilles for eksempel med gift og miljø, ødeleggende virksomhet. Alt som lukter av det moderne blir dermed synonymt med “farlig” i matproduksjonen.
-Kunstgjødsel, som kun er nitrogen hentet fra lufta og industrirensede mineraler hentet fra fjellet, blir fremstilt som en gift, når det i virkeligheten er næring for plantene. Sprøytemidler fremstilles som livsfarlige stoffer, mens realiteten er at det kun er de som er livsfarlige for sopp, sykdommer og skadedyr det er lov å bruke. Dette er bare ett eksempel.
-Vi trenger altså modige kritikere i matproduksjonen. Men vi trenger folk med et minimum av kompetanse om kritikken skal ha verdi. Det er nettopp dette som har gjort kritikken av ernæringsfaget effektiv og nyttig. Geelmuyden mangler dessverre dette.

Lege: -De fleste livsstilssykdommer starter med en betennelse.
Spis betennelsen av!
Professor: Nei, du bør ikke alltid fullføre antibiotikakuren!