De siste år har det vært nesten umulig å slippe til med kritikk av myndighetenes helse- og ernæringspolitikk. Pressefriheten var en annen da jeg var 25 år.
Kommentar av Dag Viljen Poleszynski, dr.philos.
Da hadde jeg to mastergrader i økonomi, nå er jeg også cand.scient. i ernæring og dr.philos.
I det siste er vi fire, to dr. emeritus., to dr.philos., som forgjeves har forsøkt å få ut en artikkel om egentiltak for å motvirke koronavirus. Aftenposten, Klassekampen og Dagsavisen har refusert den, Stavanger Aftenblad har ikke engang svart.
Ingen rapporterer om at det i en rekke land er satt i gang forskningsprosjekter med store doser vitamin C. Ei heller at vitamin C brukes ved sykehus i New York, deles ut til barn i Filippinene, er en offisiell del av Shanghai legeforenings protokoll mot covid-19, eller at en kinesisk provins har importert 50 000 kg vitamin C.
Journalister overser viktig informasjon
Vi som har skrevet nevnte artikkel, er sjokkerte over at norske journalister overser lovende forsøk med vitamin C. Og at vi kan styrke vårt immunapparat med høydosert vitamin C og D, sink, selen og andre næringsstoffer. Dessuten at infeksjonssykdom som tuberkulose og polio har vært behandlet med hell siden 1850-tallet.
Mer pressefrihet på 70-tallet
På 1970-tallet fikk jeg ut en rekke artikler om miljøproblemer i forbindelse med atomkraft og fluoridering, aluminiumsindustrien og energipolitikk.
Jeg var med å opprette Tverrfaglig forskningsforum, som inkluderte omkring 100 personer fra Universitetet i Oslo.
Utover 1980-tallet var det fortsatt mulig å slippe til i mediene med artikler om helse og miljø, selv om jeg var økonom.
I 1982-87 studerte jeg ernæring på UiO, siden disputerte jeg til dr.philos. om skolemedisin og alternativ medisin i historisk perspektiv.
I 1981 ble jeg professor II ved Høgskolen i Harstad, med en kontrakt på fem år etter enstemmig avgjørelse av Høgskolerådet. Jeg ledet et toårig kurs i ernæringsmedisin, i begynnelsen med 30 studenter.
Mistet stillingen som professor
Dette ble grundig dekket av avisene i Tromsø, og jeg deltok i en rekke debattprogrammer på radio og TV om helse og ernæring fram til 2003.
Men UiO fikk meg fjernet fra jobben. Kort fortalt: Stillingen som professor II avsluttet fordi HiH ikke hadde utlyst kursene og derfor ikke hadde noen studenter.
Etter dette ble mediene stort sett stengt.
Hvilken pressefrihet?
I 2010 opprettet vi Helsemagasinet. Vi publiserer populærvitenskapelige artikler om evolusjon, helse, ernæring og menneskelig utvikling. Vi sender jevnlig ut pressemeldinger, men ingen aviser har til nå vist interesse for å gjengi noe fra Helsemagasinet.
Hvor er pressefriheten?
Pressefrihetens dag 3. mai
Pressefrihetsdagen ble erklært i 1993, etter ønske fra FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon UNESCO. UNESCOs generalkonferanse påpekte gjennom resolusjonen «Promotion of press freedom in the world» fra 1991, at en fri, mangfoldig og uavhengig presse er en essensiell del av ethvert demokrati.
Mer om pressefrihet og debatt
Calunas redaktør: Brokkoli, blomkål og kjærlighet kan ikke dobbeltblindes!
Kommentar: Skolemedisinens bismak.
Aftenposten betalte seg ut av klagen hos Pressens Faglige Utvalg.
Kok om kraft på TV2.
Calunas redaktør i Journalisten.no: Tør du skrive om dette, journalist?
Calunas redaktør i Medier24: Hvem er skamløs opportunist, de som anbefaler ingefær, eller Aftenposten?
Calunas redakøtr i Medier24: Slagside som et strandet skip, NRK!
