[vc_row][vc_column][vc_column_text]
Det manglet ikke på ressurser. Men med rusmidler i blodet og uflaks i livet gikk Marius seg vill.
Han er 24 år når han må velge: leve eller dø.
Han finner sin gnist, legger på tørr ved, blåser.
[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text](Foto: Hanne Negaard, CW foto og privat.)
Marius Karlstrøms (35) viktigste verktøy er tillit.
– Du trenger trygghet for å navigere i deg selv og i helsevesenet.
– Jeg tror på menneskets unike evner.
Hans unike evner reddet ham. Vekket til live av den ene: legen som satte seg på sengekanten hans på A-hus.
I havet av ”hjelpere” var hun en som så.
Mer om det straks.
De fant meg med tom mage og full bleie. Jeg hadde klint bæsj oppover veggene, var gått tom for hikst.
Staten var mamma og pappa
Barnevernet var ikke drømmeforeldrene, men alternativet var verre.
– Da jeg som ettåring ble overført til barnevernet, fant de meg stående i sprinkelsengen. I den hadde jeg vært overlatt alene gjennom helgen. De fant meg med tom mage og full bleie. Jeg hadde klint bæsj oppover veggene og gått tom for hikst.
Erfarings-ekspert og foredragsholder Marius vet hva som manglet gjennom oppveksten. De var der fra barnevern og pp-tjeneste: eksperter, psykologer, utredere, støttekontakter… Men noe manglet. Tillit. Noen som genuint trodde på ham.
– Alle forsøkte å fikse meg. Men de snakket fra et skjema.
Gjennom fortellinger fra eget liv belyser Marius endringer.
– Den som kikker utover, drømmer. Den som kikker innover, våkner.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=»1/2″][vc_single_image image=»9958″ img_size=»medium» add_caption=»yes»][/vc_column][vc_column width=»1/2″][vc_single_image image=»9959″ img_size=»medium» add_caption=»yes»][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]
Føttene er hovne, blodet renner, krampene vrenger.
Legen som gjør en forskjell
Han er 24 år, har angst i hodet og dopcoctail i kroppen.
Pulsen er for høy, han er livredd på vei til legevakten:
I bilen klør Marius så panisk at blodet renner. Han ankommer i bare olabuksen, uten bokser eller sko. Føttene er hovne, blodet renner, krampene vrenger.
Køen ved luken viker.
187 i puls, den stiger. Svarte øyne.
– Hva har du tatt? Amfetamin? Du kan bare si det, sier legen.
– Nei.
Omtrent det eneste han ikke har tatt.
Hva skal de gi av motgift når de ikke vet hva som har utløst krisen? Han får et skudd av adrenalin i låret, men pulsen bare stiger. Et skudd til.
Det blir seks milliliter til sammen. Pulsen roer seg. Med oksygenmaske og sirener gjennom Oslo sentrum mot A-hus.
Hun setter seg på sengekanten. Hun spør som om hun vil forstå.
Interesse ved sengekanten
– Du ser ganske forkommen ut, sier legen og vasker blodet.
– Hva har du tatt?
– Av det jeg vet er cannabis, piller, kokain og steroider.
Det er noe med henne. Vel er han umoden som et eplekart, men øvet i å høre moral fra et sted over ham.
Dette er noe annet, dette er interesse.
Hun setter seg på sengekanten. Hun spør som om hun vil forstå.
– Nå holdt du på å dø.
– Må livet ditt virkelig være slik?
Hun jobber en lang kveldsvakt. Innimellom går hun for andre plikter, pausene gir tanken hans ro og når hun kommer tilbake har han forstått litt mer.
Marius forteller slik han aldri før har gjort. I tidligere skildringer har han snakket jævelskapen ned.
Fortellingen til henne blir fortellingen til ham selv.
– Du trenger ikke å leve sånn, du kan ha det bra, sier hun.
Han skremmes ved tanken på forandring, men trekkes mot å møte det han har ruset seg vekk fra.
Forandringen
Utskrevet og på vei hjem to dager senere vet han at mye er forandret. Det kjennes trygt og truende.
Han skremmes ved tanken på forandring, men trekkes mot å møte det han har ruset seg vekk fra.
Han vet ikke hva han går til, men vet hvor hans nye liv må begynne: i posten. Bunken har vokst i tre år – en halvmeter søppel og inkasso.
Marius rydder i posten, i livet, han nykter seg. Tid for tillit.
– Jeg tror på mennesket.
Marius i dag
Når livsløgnene har hvisket og skreket til deg fra hver skulder, står det spørsmålet litt ubesvart: hvem er jeg?
Dette vet han:
– Jeg har lært å lære. Jeg drømmer om å krysse Grønland på ski. Rekorden min i å holde pusten under vann er fra sommeren 2014: 4 minutter og 36 sekunder.
– Jeg er adrenalin-junkie. Ydmyk, men med vilje av stål.
– Jeg tror på mennesket.
Marius N. Karlstrøm
- 20 års erfaring som barnevernsbarn og et liv i avhengighet, vold og kriminalitet.
- Han arbeider i Kompetansebasen.
[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=»1/2″][vc_single_image image=»9962″ img_size=»medium» add_caption=»yes»][/vc_column][vc_column width=»1/2″][vc_single_image image=»9964″ img_size=»medium» add_caption=»yes»][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]
Prest Kjell Markset: – Frelse er helse.
Pia har bipolar lidelse. – Jeg går heller min psyke i møte enn å medisinere den.
Cathrine: – Livet var en lang lidelse av sykdom. Og legene skrev ut resepter…
[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]
