Da Birgit skrev disse ord, fulgte gransking, det ble nesten kroken på døra. Fire år senere tør hun si: – Jeg stiller aldri en diagnose.
Psykiatriske diagnoser omtales som fakta, noe som finnes. Men etter mange års forskning, finner en ikke en eneste biologisk markør for lidelser som angst, ADHD, bipolaritet eller schizofreni, sier psykologspesialist Birgit Valla.
Mad in Norway
Nylig opprettet hun plattformen «Mad in Norway», en motstemme til diagnosebasert og medikamentell behandling. Det startet da vitenskapsjournalist Robert Withaker i 2012 skapte «Mad in America», nå finnes plattformen i en rekke land.
Birgit sendte ut mange pressemeldinger med nyheten, interessen er laber.
– Er journalistene redde, undrer Birgit.
Med diagnoser risikerer du å forstå mennesker dårligere, for du har forutinntatte kategorier.
– Diagnoser gir ikke mening. Etter alt jeg har lært gjennom 15 år, vet jeg at vi kan hjelpe folk mye bedre uten.
– Diagnosesystemet er ikke et godt nok hjelpemiddel for å forstå mennesker. Det er ikke valid. Tvert imot: Med diagnoser risikerer du å forstå mennesker dårligere, for du har forutinntatte kategorier. Vi kan ikke hjelpe om vi ikke forstår det unike mennesket. De unge sier det klart: Du må forstå meg, hva jeg strever med. Diagnoser beskriver «feil» ved mennesker, men hos de fleste er det ikke feil, men noe har rammet dem. Dette «noe» har uendelige variasjoner.
– Men vi trenger da diagnoser for riktig behandling?
– Nei. Det er godt dokumentert at diagnostikk hjelper oss lite i å planlegge behandling. Diagnostikk forteller ingenting om hva som vil hjelpe den enkelte. (Referanser nedenfor.)
Mektig system, mektige faginteresser
– Hvem tjener på å opprettholde dagens system?
– Først og fremst de som «eier» den diagnosebaserte tankegangen: psykologene, psykiaterne og legemiddelindustrien.
– Hvem har ansvaret?
– Politikerne. Fagfolk greier ikke å endre dette, selv om det finnes mange som ønsker det. Systemet, faginteresser og kommersielle interesser er så mektig. Profesjonene øverst i hierarkiet – psykologene og psykiaterne – har mest å tjene på status quo. I tillegg til en av verdens rikeste og mektigste industrier: legemiddelindustrien.
New Public Management krever meningsløs rapportering og vurderinger som er mer egnet for å ivareta systemet enn den som trenger hjelp
Tilsynsmyndighetene åpnet gransking av Birgit og av Stangehjelpa etter at hun i 2016 skrev kronikken «Legg vekk de psykiatriske diagnosene».
Birgit var avdelingsleder for Stangehjelpa, en tverrfaglig kommunal psykisk helse og rustjeneste som oppstod i 2010 av en felles erkjennelse: Måten vi gir hjelp på er grunnleggende feil. La oss gjøre det annerledes.
– Med utgangspunkt i forskning, begynte vi å høre mer på hva pasienten ønsket. Vi sluttet med mye, særlig det som inngår i modellen «New Public Management (NPM)». Modellen har ingen betydning for befolkningen, den beslaglegger tid og gir dårligere tjenester. De endret praksis, forteller Birgit:
- Retningslinjene i NPM er ofte er utdaterte og ufullstendige
- NPM krever meningsløs rapportering og vurderinger som er mer egnet for å ivareta systemet enn den som trenger hjelp
- Vi forlot mer eller mindre den diagnosebaserte modellen
- Jobbet ut fra en humanistisk tankegang
- Det ga mye bedre resultater
Etter alt jeg har lært de siste årene vil jeg si det er mer faglig uforsvarlig å stille diagnoser enn ikke å gjøre det.
«Hva skal vi gjøre uten diagnosene», spurte mange.
– Det er ikke så vanskelig, det er jo bare å prate med folk, slik har vi hjulpet mennesker i tusenvis av år. Systemet for diagnoser er bare 70 år gammelt, og har ikke gitt fremgang. – Vi må tilbake til den grunnleggende kunnskapen om mennesker. Psykiske helseproblemer – også de mest alvorlige – oppstår i et samspill mellom livshistorie, eget temperament og miljøpåvirkninger. Dette kan vi påvirke gjennom trening, kosthold, relasjoner, hvile. Og arbeid med underliggende årsaker til hvorfor man har det vanskelig.
Gode resultat, likevel “uforsvarlig”
Resultatene hos Stangehjelpa ble målt.
– De var på høyde med de beste kliniske studiene, og vi brukte lite ressurser.
Men tilsynsmyndighetene protesterte.
– De mente at vi ikke jobbet forsvarlig fordi vi ikke stilte diagnoser, det var nærmest kroken på døren. Etter alt jeg har lært de siste årene vil jeg si det er mer faglig uforsvarlig å stille diagnoser enn ikke å gjøre det. Men systemet henger ikke med, det kjemper for å opprettholde seg selv.
Stangehjelpa overlevde med hjelp fra blant andre helseminister Bent Høie og et rundskriv. Nå underviser Birgit kommuner i tilbakemeldingssystemet som Stangehjelpa bruker.
Endring er vanskelig for fagfolk
– Hvorfor er endring så vanskelig?
– Jeg tror de folk gjør så godt de kan. Men du har viet hele karrieren din til noe, så blir det smertefullt å tenke at «det jeg har gjort siste 20 år stemte ikke». Det blir som religion.
– Endring er vanskeligere for fagfolk enn for pasienter, smiler Birgit.
Psykiatriske diagnoser modne for skraphaugen
Mad in Norway er et bidrag for å legge de psykiatriske diagnosene på skraphaugen. Særlig er Birgit bekymret fordi vi medisinerer stadig yngre barn, og stadig mer.
– Industrien tjener enormt, du medisinerer – og har kunder livet ut. Målet med Mad in Norway er at behandling ut ifra humanistiske verdier skal bli like anerkjent som å stille diagnoser.
At vi medisinerer barn for ADHD vil stå som en historisk skamplett, ADHD-medisin er varianter av amfetamin.
Birgit er særlig bekymret for medisinering av barn.
– Helt ned i 5-års alder for ADHD. Det vil stå som en historisk skamplett, ADHD-medisin er varianter av amfetamin i ulike former. Man kaller det noe annet og endrer litt på molekylene, men grunnskjelettet og virkningen likner. Synes vi virkelig det er greit?
ADHD-medisin for de voksne, barna taper
– Er det ingen fordeler ved ADHD-medisin?
– Jo. For de voksne, barna blir roligere.
– Kan ikke den roen hjelpe barna?
– Bare ved at de får mindre kjeft, at de voksne liker dem bedre. De blir det samfunnet vil at de skal være. Men det er ikke en fordel i det lange løp, for barna mister seg selv. Alle opplever en personlighetsforandring. Det er ikke noe galt med disse barna. Likevel vil vi endre på dem, fordi de passer ikke inn og skaper problemer for de voksne.
– Men hva skal man gjøre da?
– Jeg forstår at voksne blir opprådd i møte med barn som krever mye av dem. Men det finnes bedre måter å hjelpe BÅDE de voksne og barna på. Ved å forstå barnets temperament, egenart og hva det trenger for å ha det bra. Slik burde vi møte alle mennesker. Da kunne vi beveget hele feltet fremover, sier Birgit Valla.
Referanser
Trond Aarre, artikkel: Hvilken kliniske nytte gir psykiatriske diagnoser?
Trond Aarre bok: En mindre medisinsk psykiatri (2018) Universitetsforlaget
Rundskrivet fra Helsedepartementet.
Birgit Vallas kronikk hos Ytring, NRK.
Artikkel fra Mad in America: Den åtte år gamle gutten er “urolig”. Ble satt på seks ulike medikamenter.
Mad in Norway: Bevegelse for å fjerne de psykiatriske diagnosene.
Les mer fra Caluna
Med gode endringer ble gutten hennes fri fra symptomer på Asperger. Hun blir ikke trodd.
Mamma Rebecka: – Autisme er ikke en sykdom, men et symptom.
Legene sa at kreften er uhelbredelig. Da kunne jo Torstein like gjerne takke nei til belastende behandling.
Lege Fedon Lindberg: Alt vi ikke får vite om god behandling av kreft.
