Mange syke får hjelp utenfor den offentlige helsekøen. Og det burde jo være gledelig. Regjeringens moms-forslag derimot, som skal gi ekstra inntekt til staten og forhåpentligvis luke ut useriøse aktører, kan fort ende med å ”ta mannen, ikke ballen”. Kort sagt: Pasientene.
7. oktober la regjeringen fram forslag til statsbudsjett for 2021, hvor momsfritaket på alternativ behandling er fjernet. Noen tenker kanskje ”Yes – nå skal kvakksalverne tas”! Og ja, det vil kunne ramme noen av disse (som for øvrig finnes i mange bransjer). Ulempen er at det også rammer ca. 1 million nordmenn som jevnlig bruker alternativ behandling – for det er de som får regningen.
De færreste oppsøker akupunktør, osteopat, naprapat eller traumeterapeut etc. for kosens skyld. Det er en hjelp de trenger for å mestre hverdagen, fysisk eller psykisk. Som kronisk syk er økonomien sjelden på topp, og momstillegg kan utgjøre forskjellen på om de har råd til hjelpen de trenger, eller ikke. Mange ønsker ikke å komme dit hvor uføretrygd er eneste løsning, og gjør alt de kan for å kunne gå på jobb. Ulike alternative behandlinger hjelper mange, slik at de unngår sykemelding, og på sikt også uføretrygd – har regjeringen tatt dette med i regnskapet?
Trenger alternativer til fastlegen
Flere pasienter får ikke hjelpen de trenger i helsevesenet, spesielt ved uspesifikke smerter og betennelser. Og innen psykisk helse er ventetiden altfor lang. Da er traume- og samtaleterapi ofte redningen for pasienter i livskrise – de kan ikke vente 6-12 måneder på hjelp de trenger i dag.
Fastlegen har ingen enkel jobb, og kjenner kanskje på at 15 minutter til pasienten ikke alltid er nok. Noen terapeuter setter gjerne av en time til konsultasjon, og kanskje nettopp derfor opplever mange å bli sett, og forstått, på en ny måte.
Enkelte fremstiller gjerne brukere av alternativ behandling som litt ekstreme, stakkarslige eller naive. At de velger bort skolemedisinen, som i klartekst presenteres som beste løsning, og ”vet ikke sitt eget beste”… Men undersøkelser viser at den største gruppen i Norge, som benytter seg av naturlig og alternativ behandling, faktisk er kvinner (40-50 år) med høy utdanning. De har forsøkt å få hjelp i helsevesenet – uten bedring. Så søker de annen hjelp, via anbefalinger. Mange terapeuter er avhengige av pasienter som anbefaler dem videre, da de ikke har lov til å markedsføre gode behandlingsresultater.
Min historie
En av disse pasientene var meg. Jeg fikk diagnosen leddgikt på revmatismesykehuset, etter en lang kamp for henvisning – fastlegen ville heller gi Somadril og NSAIDs. Til magekrampen tok meg. På sykehuset følte jeg meg som et nummer i køen (og den var lang). Det var raskt inn og ut. Jeg ble tilbudt kortison, cellegift og biologisk medisin, men valgte kun kortison etter å ha lest bivirkningslisten.
Ved neste time takket jeg igjen nei til legens tilbud om cellegift, selv om det var tøft da jeg var svært dårlig (og tok smertestillende midt på natten for å kunne skifte bleie på yngste datter om morgenen). Legen var hyggelig, men budskapet ut døren var: ”lykke til – men du kommer til å blir verre”.
Men saken var den at jeg ble bedre. Mye bedre. Flere leger på sykehuset virket uinteressert i hvorfor jeg opplevde bedring. Men legen som sa ”du kommer til å bli verre”, viste heldigvis oppriktig interesse, og sa selv at tilbudet ikke var godt nok i Norge. De ordene glemmer jeg aldri.
Hvordan ble jeg bedre? Jeg takket nei til symptomdempende medisiner, og dro til en anerkjent klinikk i Sveits, hvor flere av behandlingene fort ville kommet i kategorien ”kvakksalveri” i Norge. De jobbet helhetlig med fokus på årsaker til sykdom, gjennom grundige undersøkelser og ulike behandlinger. Og viktigst av alt; samtaler med leger som så hele meg. Jeg følte meg trygg, ivaretatt og forstått – noe jeg knapt hadde opplevd i helsevesenet i forbindelse med leddgiktsdiagnosen. Behandlingene ble utført av sykepleiere, leger og ernæringsterapeut. Kostholdet var en viktig del av behandlingen, noe man opplevde både på klinikkens lunsjbuffé og på pasienthotellet.
Før jeg reiste fra Norge kunne jeg knapt stå på ene foten. To uker senere var jeg i en helt annen form, og ble stadig bedre. Oppholdet ble et vendepunkt, og smertefulle betennelser forsvant fra hender, albuer, knær og føtter.
Mentalt var jeg også et annet sted; jeg forsto at jeg selv kunne forbedre helsen. Jeg var ikke lenger et offer for kronisk sykdom, med alt det innebærer av frykttanker og dystre framtidsutsikter. Man blir ofte fortalt at dette må du leve med. Nå visste jeg at mine valg betydde noe – jeg kunne selv gjøre en forskjell.
”Ja, men du kan ikke bli frisk av leddgikt”, sier noen. Kanskje ikke, men det er irrelevant når jeg lever uten symptomer, smerter og medikamenter. Kjenner jeg svake symptomer, vet jeg hva som reverserer det; fokus på hva jeg spiser, livsstil, stress og søvn.
Nå er det 13 år siden jeg første gang takket nei til cellegift. Hvor ville jeg vært i dag om jeg hadde takket ja – og med hvilke bivirkninger? Og hvorfor så mye fokus på min historie? Fordi den er et av mange eksempler på folk som har blitt symptomfrie, eller friske, utenfor det tradisjonelle helsevesenet. Dette burde applauderes – ikke momsbelegges!
Jeg har vært pasient, men er nå student og på vei inn i et yrkesliv innen ernæring. Det er ikke lukrativt å forlate yrket som arkitekt til fordel for kostholdsterapi og -veiledning. I likhet med mange andre, gjør jeg det for å hjelpe andre å ta kontroll over egen helse – ikke for å utnytte syke mennesker, slik enkelte medier vinkler det. Ja, det finnes uærlige folk og ”kvakksalvere” i alle bransjer. De mange seriøse som jobber med alternativ, naturlig og helhetlig behandling ønsker faktisk streng regulering. Men å pålegge pasientene 25 prosent prisøkning løser ikke problemene. Det skaper kun nye – som lengre helsekøer og flere sykemeldinger.
