Del dette innlegget på:

– Jeg klarte ikke å akseptere diabetes. Ville ikke være annerledes.

[vc_row][vc_column][vc_column_text]

Om Camilla Kittelsen (25) hadde ankommet legevakten en dag senere, hadde hun neppe sittet her nå. Men verre enn dramaet, var å akseptere sykdommen diabetes.

[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]

Det var ikke det plutselige dramaet som rammet hardest.
Verre var den langsomme aksepten: Å godta diabetes 1.

– Om du hadde kommet i morgen, er det ikke sikkert du hadde overlevd, sa de på legevakten i Drammen.
Visst var det dramatisk den sommeren for fem år siden.
Camillas blodsukker var 45, det normale er fem.
Hun hadde ketoacidose (syreforgiftning), blodårene var skrumpet inn.
– Jeg var sykere enn jeg klarte å forstå.
Likevel.
Det var ikke det plutselige dramaet som rammet hardest.
Verre var den langsomme aksepten: Å godta diabetes 1.

Trass og karbohydrater

Hjemme fra sykehuset kastet hun brosjyrene. Kunnskapen om å sette insulin hadde hun avvist. Hun måtte ringe:
– Hvordan setter jeg insulin?
Så til Malaga for å lære spansk. Vertsfamiliens kost lød mel, pasta, ris og poteter. Hun festet, spiste is…
– Ville ikke være annerledes.
Det var hovne fingertupper av all stikkingen. Panikk når blodsukkeret lå høyt, å støvsuge matskapet når det lå lavt. Adrenalin, skjelving, kvalme…
Hjemme igjen i Norge den julen var langtidsblodsukkeret 17,3.
Optimalt er mellom 5 og 7.
– Har du lyst til å bli blind, spurte legen.

Straffet sykdommen

Camilla var sint på sykdommen. Ville straffe den.
Hun fråtset i sukkermat. Uten insulin.
En coctail av sinne, sukker, straff og selvmedlidenhet.
– Det har tatt meg fem år å bli venn med sykdommen. Den er der, det er greit nå. Prosessen har vært krevende.
– De første årene var jeg bare sykdommen. Alt handlet om meg og min diabetes. Som en tvunget spiseforstyrrelse.

Den julen var langtidsblodsukkeret 17,3.
– Har du lyst til å bli blind, spurte legen.

[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=”1/2″][vc_empty_space][vc_empty_space][vc_single_image image=”13487″ img_size=”medium” add_caption=”yes”][/vc_column][vc_column width=”1/2″][vc_column_text]

Symptomer 2013

Symptomene kom fort: evig tørste. Aldri nok vann for Camilla.
Men varmt var det jo… Nitten år gammel tenkte hun ikke diabetes, selv om det er autoimmune sykdommer i familien.
Camilla både stusset og stusset ikke når hun drakk tolv liter vann om dagen og tisset ti ganger i timen.
Når hun raste ned i vekt, når hun var slapp, slapp, slapp…
Når sårene på huden ikke ville gro, når den ene antibiotikakuren avløste den andre. Det året ble det 14.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]

–Det var alt eller ingenting, uten balanse. Når du er så streng, eksploderer det til slutt.

Hun prøvde å akseptere sitt nye liv, lærte om kostens betydning.
Men livet med diabetes, det gikk i sorthvitt: Full fest med hvite karbohydrater, eller streng avholdenhet – svart isolasjon.
– Jeg gikk all inn med lavkarbo for å ikke ha diabetes. Jeg fortalte alle hvor flink jeg var, det var jeg jo… men jeg glemte meg selv.
– Borte passet ikke maten meg, jeg isolerte meg. Det var alt eller ingenting, uten balanse. Når du er så streng, eksploderer det til slutt.
Til slutt var Camilla redusert til diabetes og kost.

Hjelp hos psykolog

Hun smiler. Tar et stykke til av kaken.
Caluna treffer Camilla over en noe syndig, rå kake… Uten sukker, men søt og fet!
I dag unner hun seg uten stress.
– Hos psykolog lærte jeg å akseptere og balansere. Blant ”leksene” jeg fikk var å spise kanelboller foran familie og venner. I starten hadde jeg nærmest angst for å spise karbohydrater foran andre.
Det tok ett år før det kjentes greit.
– Jeg prater knapt om sykdommen nå. Jeg bare har den, og kontrollerer den. Det er lettere å være meg.

Med gru minnes hun brødskivene med diabetessyltetøy på sykehuset.

Vil bli “grønn” lege

Camilla er utdannet ernæringsveileder, og skal nå studere medisin.
– Jeg vil bli en ”grønn” lege, smiler hun.
– Forene medisin og ernæring.
Med gru minnes hun brødskivene med diabetessyltetøy på sykehuset.
– Lev som du vil, men lær deg å sette insulin, rådet de.
Hun tror at hennes store inntak av meieriprodukter har medvirket til diabetes.
– En rekke plager forsvant da jeg kuttet ut alt av meieriprodukter. Dessuten gikk insulinproduksjonen min litt opp.
Snart reiser hun til Berlin for studiet.
Med stabilt blodsukker, stabilt smil.

Følg Camilla på Instagram: @nutritioncamilla

Mer fra Caluna

[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]

Del dette innlegget på:

Sykdommer/Tilstander

Caluna Nyhetsbrev

Få de siste nyheter og oppdateringer innen helse!