Far (86) er ikke redd for korona. Far er redd for å visne, uten våre hender i sine.
Korona endret alt. De første dagene var far tapper:
– Når kommer dere, da?
Så kom selvpiskingen: – Hva har jeg gjort for noe galt siden ingen kommer?
Siden dette: – Skal jeg aldri mer få se dere?
Da korona krympet livet på sykehjemmet for to uker siden, prøvde far å forstå. Men ennå forstår han ikke.
At de eldste og svakeste dør av sykdom er vondt, men naturlig. Sannelig betaler de en pris, far og de andre som nå sitter avsondret og forvirret i tøfler. Våger vi å ta den diskusjonen? Våger vi å vekte risikoen for korna mot risikoen for å visne?
De ansatte på fars pleiehjem er fantastiske, men han trenger mer enn kjærlig pleie.
Ingen besøk etter tiltak mot korona
To verdier stod igjen etter at demensens tåke i høst la seg hos far. Hans kognitive jeg svant, men tilbake var dette: Å være nær sine kjære. Å gå på tur.
Som vi skjemte bort den søte faren vår da han kom på pleiehjemmet i januar! Tre døtre, kjæresten, venner… vi rente tersklene ned, vi møtte hverandre ved heisen: én på vei ned fra sjette etasje, én på vei opp. Far hadde venteliste!
Vi pekte i gamle album: Se, her snekrer du utedoen til hytta! Se, der er kaninen du fikk av studentene dine! Se, her er du blitt far igjen! Skål da, far!
Fars språk var fattig som forståelsen hans, men han sa:
– Snille, snille dere. Heldige meg, sa far, og varmen i den stemmen og det blå blikket var bålet selv.
Far vil på tur
Vi tok ikke mye med til sykehjemmet, men sko tok vi med: Joggesko, vandresko, sko med brodder, sko uten brodder, sko for vått, sko for tørt.
– Jeg må jo bruke disse to beina, smiler far. – Begge to! Jeg har nå denne skrotten, må røre på den!
Og glidelåsen i jakken insisterer han på å klare selv. Ut gjennom sykehjemmets glassdør går en lykkens pust gjennom hele vår ranke far. Han drar inn en lettere luft, han ser mot øst, ser mot vest, ser mot meg:
– Hvor skal vi gå i dag, da?
– Hvor vil du, da far?
– Akkurat det samme!
I dag henter vi far
Nå ringte far: – Jeg holder ikke ut lenger.
Fjorten dager i tøfler. I dag henter vi far hjem. Han skal rake i hagen. Han skal mene at etter klokka tre kan vi skåle litt i hans elendige, hjemmebryggede øl. Han skal streve med glidelåsen i jakken, gå en real tur. Våre hender skal varmes.
–Vi kommer i dag, far.
Hva med alle dem som ikke kan hentes fra pleiehjemmet? Hvor mange venter på sine kjære, uten å forstå? Hvor lenge skal de vente? Hva synes de egentlig, de sjeler som ikke kunne delta i diskusjonen? Hvordan ville de vektet risikoen ved korona mot risikoen for å visne i tøfler, uten kjære hender å holde i?
Les mer fra Caluna
Inflammasjon knyttes til demens og Alzheimer
Kari (60) er dement: – Kanskje er det verst for mannen min.
Biolog Iver Mysterud: – Derfor kan demens kalles diabetes type 3.
Atle har Alzheimer, men han blir ikke verre. – Tror det skyldes kosten.
Annonse:
Har du tid til å vente på “mer forskning”, eller vil du nå lære om praktiske grep som kan forebygge og reversere demens og Alzheimer? Gjennom fire små filmer lærer du om oppdatert, internasjonal forskning fra norske leger og fagfolk. Professor Dale Bredesens forskning er pilaren i håpet: Lær tiltak som kan forebygge og reversere!
Du finner videopakken her i Calunas nettbutikk.
Se en smakebit:
