Bærekraft er et yndet ord blant politikere, men lite vektlagt i helsepolitikken, og helt fraværende i strategien for dagens epidemihåndtering. Det er tid for å ta en dugnad for bedre folkehelse, og fokusere på bærekraft i møte med nye virus.
Flertallets røst må respekteres for å opprettholde godt folkestyre, og det store flertallet ser ut til å slutte opp om styresmaktenes strategier i møte med koronaviruset. Men folk påvirkes også av hvor fokus settes og hvordan virkemidler og informasjon vektlegges.
Professor Mette Kalager ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo har markert seg som en klar røst for de som etterlyser mer åpenhet og detaljerte data for de beslutninger som tas:
– Myndighetene må forklare oss hvilke bevis de mener er gode nok til å begrunne tiltakene, og det gjør de ikke, sier hun til nettavisen.no, og på NRK Debatten 9 mars i år.
– Myndighetene bør angi hvor mye lidelse, eventuelt død, de tenker at de forhindrer med tiltakene og hvor mye lidelse de skaper. Dette bør de belegge med den beste kunnskapen vi har tilgjengelig. Myndighetene må forklare oss hvordan de begrunner sine valg og vise oss avveiningen mellom fordeler og ulemper. Jeg kan ikke se at de gjør det, sier hun
Nullvisjon for død har en høy pris
Statsministeren uttrykte sorg 12. mars i år over 630 liv som har gått tapt et år etter landet stengte ned.
Ingen bør kritiseres for å sørge for de som går bort, men i offisiell sammenheng og spesielt i krisetider, er det også viktig å ikke miste helhetsperspektivet.
Samlet dør det om lag 40 000 mennesker hvert år i Norge, men noen færre i 2020 sammenlignet med snittet for de siste fem årene. Over 2000 dør av lungebetennelse hvert år.
Nesten 9 av 10 korona-dødsfall er registrert for de som er mer enn 70 år gamle. 9 av 10 har kronisk sykdom. Snittalderen for koronadød er 85 år, som er 2-3 år mer enn gjennomsnittlig levealder. Og i følge FHI er «det ikke alltid mulig å skille om pasienten har dødd av eller med covid-19».
– Det er aldri null risiko for å bli syk og dø noe sted i samfunnet, og vi må alltid gjøre avveininger, sier lege Charlotte Haug til VG mars.
Hun har doktorgrad i immunologi og infeksjonssykdommer, er tidligere redaktør av legeforeningens tidsskrift og en av 50 000 forskere, leger og andre helsearbeidere som foreslår en mer balansert strategi:
Great Barrington-erklæringen, hvor isolat og bedre smittevern vektlegges for eldre og syke, og et mildere smittevernregime for de som er mindre sårbare, slik at de kan leve mest mulig normale liv.
Lite læring fra tidligere erfaring
Overlege Halvor Næs ved Haukeland Universitetssykehus hadde en sentral rolle i håndteringen av influensaepidemien i Bergen vinteren 2000/2001.
– Den gikk over i historien uten ødeleggende, langsiktige konsekvenser slik strategien mot covid-19 forårsaker, skriver han i Helsemagasinet Vitenskap og Fornuft (1/2021).
– For meg ser det ut til at journalister, politikere og mange leger mangler perspektiv når det gjelder å sette covid-19 i en større sammenheng og ikke evner å gjøre fornuftige avveininger til beste for befolkningen, sier han.
Det forhøyede antall dødsfall i Januar 2020 under influensaepidemien i 2020/21 anslås av SSB til 1000. I et vanlig influensaår forårsaker influensaviruset om lag 900 dødsfall.
Næs er tilhenger av å bygge naturlig flokkimmunitet i henhold til Barrington-erklæringens bærekraftige prinsipper, og skriver:
– Internasjonale eksperter anbefaler at Covid-19 får spre seg uhindret blant yngre mens gamle og sårbare beskyttes. På denne måten vil vi raskt oppnå flokkimmunitet med minimal dødelighet. Dette vil være den beste strategien for langsiktig beskyttelse av eldre og sårbare.
Bærekraft krever langsiktig tenkning
Professor Terje Tvedt etterlyser langsiktig tenkning i kronikken «Bærekraft i virusfryktens tid» i Aftenposten i år. Han skriver:
– Virus har vært overalt på kloden i 3,8 milliarder år og vil være her etter at vi alle er døde. De er så små at 55 millioner av dem får plass i punktumet som avslutter denne setningen. Det vil hele tiden oppstå nye, mange nyttige, og noen farlige virus. Derfor er det nettopp et område der politikerne må evne å tenke langsiktig.
– Det som alle for ett år siden ville ha beskrevet som en utenkelig, ekstremistisk organisering av samfunnet, omtales nå som rimelig, men først og fremst uunngåelig.
– Regjeringen er konsekvent. Grepene er, gjentar den igjen og igjen, nødvendige for å forhindre at helsevesenet kollapser..
– Hvorfor har ikke regjeringen økt helsesystemets kapasitet slik at «knekkpunktet» ikke kan oppstå?, spør han.
I Norge har vi 3,5 sykesenger per 1000 innbygger, og 4,7 intensivplasser per 100 000 innbyggere, som gir 250 intensivplasser for hele landets befolkning. Det samme hadde vi da landet stengte ned for 1 år siden.
«Hør bare», skriver Kjetil Rolnes om det samme i sin kronikk i Aftenposten 13 mars: “Når frykten blir vane – Hvor lenge skal vi strupe livet for å unngå smitte og død?”:
– 21 pasienter ligger i respirator i et land med en befolkning på 5 millioner. Og 11 pasienter sprenger intensivavdelingen på Ahus, et sykehus for en halv million innbyggere. Leger sier at intensiven er sprengt hver vinter, eller hele tiden.
– Overbelastningen er velkjent, og det ble aldri noen oppskalering for å møte en ny smittebølge. Det er denne svikten i kapasitet og beredskap som fortjener betegnelsen skremmende.
Solidarisk svekkelse av folkehelsa
Statistikken viser at sjansen for å dø av korona-viruset er 16 ganger mindre hvis du er i gruppen 60 – 69 år enn for de som er over 80 år, og 82 ganger mindre hvis du er i gruppen 40 – 59 år. Det er med andre ord ikke koronaviruset som blir dødens budbringer for de friske og arbeidsføre i landet.
Det kan de gamle og syke være takknemlig for, fordi de friske og arbeidsføre er også livsforsikringen til denne sårbare gruppen i befolkningen, ved å bidra med arbeid og virksomhet som finansiere helse og pleie nå og i fremtiden.
Helsen og livskraften til friske og arbeidsføre svekkes når samfunnet stenger ned på grunn av isolat og arbeidsledighet; også kjent som roten til alt ondt.
Det gir flere som trenger hjelp, og færre til å finansiere den. Da samfunnet stengte ned i mars 2020, steg arbeidsledigheten bratt til en topp på over 300.000 helt ledige, og NAV venter høy korona-ledighet i mange år meldte E24. Det advares om konkursras etter andre år på rad med nedstigninger.
«Det kalles «dugnad», og dugnaden består i å bære penger ut av Oljefondet.», skriver politisk redaktør Kjetil Alstadheim i Aftenposten 29. januar i år:
– Barn og unge fikk dårligere undervisning. De tapte sosial kontakt. De fikk ikke trene eller gå på studentpub. Så får de regningen.
Isolat eller infeksjon
«Er det på tide å frykte isolasjon mer enn infeksjon», spør lege og journalist Charlotte Lunde i en kronikk i Aftenposten10 okt. i fjor:
– Covid-19 har gitt mange ufrivillig tett selskap med eget sinn. Og med smittetiltakenes samfunnsøkonomiske konsekvenser er det fare for at de mentale helsekostnadene kan bli langt høyere enn de infeksjonsmedisinske, skriver hun.
Om noen måneder fyller jeg 70 år skriver lege Elisabeth Swensen i Klassekampen, og fortsetter:
– Min generasjon burde tatt en større del av risikoen og ansvaret på egen kappe, i et åpnere samfunn, men vi ble aldri utfordret eller invitert til det.
Hun er bekymret for samfunnet og verdens fattige: “Globalt ser vi at tiltaksbyrden dramatisk overgår sykdomsbyrden av covid-19 for de allerede mest utsatte: Matmangel, stengte skoler, massearbeidsløshet og familievold.”, og skriver at:
– På nasjonalt nivå har tiltakene også rammet sosialt ulikt, hardest for de yngste arbeidstakerne med lavest inntekt og utdanning.
– Den statsautoriserte frykt- og verstefallsretorikken har tatt kvelertak på læresteder og fysiske møteplasser for unge mennesker på startstreken til voksenlivet.
– Vi vet at mange gamle er blitt mer ensomme og mismodige under pandemien, det gjelder i sannhet også unge som forteller om mer angst og depresjon, mindre håp for fremtiden.
Å avstå fra å skade eller gjøre urett regnes som første bud blant den Hippokratiske edens etiske idealer for en god legegjerning. Korona-kuren har av mange blitt karakterisert som verre enn sykdommen.
Når initiativ og næringsliv kveles
Hvem vil driste seg til å pantsette hus og hjem for å etablere ny virksomhet, fylle opp en blomsterbutikk med blomster som visner, restauranten med gode råvarer av begrenset holdbarhet, og planlegge for kultur og åndsliv, hvis et virus med en promilles dødelighet skal bestemme åpningstidene? Eller smittetall?
Spaltist Kjetil Rolnes skriver i nevnte kronikk.
– Og noen har visstnok bestemt at koronavirusets farlighet ikke skal måles etter antall syke eller døde, men etter smittetall, smittetall, smittetall. Hver dag, i et år, i alle kanaler, fra alle kommuner. … Selv om få er syke, nesten ingen dør, og dødstallene vil bli beskjedne selv med økt smitte, skriver han.
Professor emeritus og barnelege Dag Bratlid var tidlig ute i avisene for å korrigere den misforståtte bruken av ordet smitte tidlig på høsten i fjor, men ble han hørt?
– En voksen person har til enhver tid ca. 3 kg farlige og ufarlige bakterier og virus i kroppen, noen også korona, uten å være syke. Leger bruker derfor ikke begrepet «smittet» om dem som ikke er syke, slik myndighetene gjør skriver han.
Han viser til en tidligere epidemi hvor nesten halvparten av en befolkningsgruppe var bærere av en potensielt farlig bakterie – de var koloniserte – men nesten ingen døde. Ingen snakket om smitte som vi gjør i dag den gangen. Det skaper bare frykt, mener han.
En lokal ildsjels endelikt
Inge Johnsen, ildsjel for lokal matkultur, er en av dem som nå gir opp. Han skriver i Adresseavisen 5 mars i år:
– I dag retter jeg ryggen og sier at denne såkalte dugnaden kan jeg ikke være med på mer. …. Jeg føler det som at vi blir dyppet under vann og holdt nede uten å vite når vi får komme opp og trekke pusten. Når vi er oppe, aner vi ikke hvor lang tid vi har på oss før vi blir dyttet under på ny… I dag kjenner jeg på en smak som er helt ny for meg. Jeg tror den må kalles bitterhet. ….
– Min helse og livssituasjon tillater ikke at jeg starter på bunnen igjen. Derfor velger jeg å si stopp her. …, stedet trenger en ny eier, en som ikke er frarøvet håpet og slitt i fillebiter av regjeringens pandemihåndtering.
I tillegg til en personlig ulykkelig skjebne til en mann med et godt livsformål: Et tilbud mindre av god kvalitet og helsebringende mat, fra bærekraftig, økologisk og små skala jordbruk.
Survival of the fittest
Når styresmaktene vil beskytte eldre og sårbare på bekostning av de friske og arbeidsføre, så er det det motsatte av evolusjonens eller Darwins lov: Survival of the fittest.
Den etiske verdien kan ikke bestrides: mennesket hever seg over dyrenes og naturens brutale lov, og tar vare på de som ikke klarer seg selv. Holdbarheten i etikken kan likevel bestrides hvis «å hjelpe» medfører å svekke hele befolkningens ve og vel.
Og hvem skal beskytte det store flertall av vanlige borgere og arbeidere, friske og arbeidsføre, mot de som er aller størst og sterkest blant oss. Som Inge skriver i kronikken i Adresseavisen:
– Det offentlige ordskiftet er forbeholdt den gruppen jeg kaller de Store, Sterke, Smarte og Sikre. Vi andre blir stående med lua i hånda. Vi skaper verdier som går inn i små bedrifter, og vi har derfor ingen stor, sterk, smart og sikker eier som kan gjøre den nødvendige jobben i lobbyen.
Det kommenteres under Inges debattinnlegg:
– Restaurantbransjen etter denne pandemien vil dessverre bestå av kjeder, BurgerKing, McDonalds, Peppes, Egon etc. …
Selskaper som ligger i fronten i konkurransen om å vokse og bli størst, omtales nå oftere som en del av problemet, og ikke løsningen:
«Global besettelse av økonomisk vekst vil øke risikoen for dødelige pandemier i fremtiden», lyder overskriften i en artikkel publisert i The Conversation, av forskere fra Univerisity College London.
«Ved å fortsette å prioritere økonomisk vekst i forhold til miljømessig og sosial bærekraft, så legger vi til rette for nye epidemier… og tar enorm risiko med fremtiden vår», uttaler administrerende direktør for Verdens helseorganisasjons nødprogram, Mike Ryan, i en engasjert tale i februar.
Mennesket lever ikke av brød alene
Som en reaksjon mot den noe snevre biokjemiske definisjonen av helse lagde Verdens helseorganisasjon (WHO) i 1948 denne definisjonen av helse:
– en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter.
Kultur og åndsliv har blitt hardt rammet av nedstigning og isolasjonspolitikk. I årets nyttårskonsert fra Wien uten publikum i salen oppfordret den italienske dirigenten Ricardo Muti verdens statsledere til å innse at kulturopplevelser og sosialt samvær er viktig for vår allmenhelse.
Daglig leder Dan-Michael Danino i Parkteatret, skriver i åpent brev på vegne av kulturlivet i Oslo:
– Vi tok ansvar. Nå har vi snart ikke lenger en administrasjon til å gjenåpne. De er utslitte. De har vært permitterte i ett år. De orker ikke mer. Hvis vi i det hele tatt får gjenåpnet.
Igjen legges forholdene til rette for de «Store, Sterke og Smarte»: Strømmegigantene som har som mål at vi skal tilbringe mest mulig tid foran skjermen. Forskning på skjermliv tyder på at det ikke vil slå spesielt heldig ut på folkehelsestatistikken:
– Ansikt til ansikt er bedre enn ansikt til skjerm – høy skjermbruk kan hemme barns utvikling (forskning.no)
– Barn som tilbringer mer enn to timer foran en datamaskin eller TV-skjerm er mer utsatt for psykiske vansker, uavhengig av hvor fysisk aktive de er (HNI.no)
Den virkelig store pandemien
Korona-pandemien er en dråpe i havet i forhold til den virkelige store pandemien vi står overfor i den vestlige verden: alle som dør av kronisk degenerativ sykdom.
Hjerte- og karsykdom alene tar livet av 15 millioner mennesker på verdensbasis i følge WHO: 6 ganger mer enn de som har dødd av/med korona-virus (2,5 mil) på verdensbasis, og en årsak er overvekt.
WHO nå rangerer nå kroniske sykdommer som den største trusselen mot menneskers helse – og mener også at de fleste tilfellene både kan stoppes og forhindres.
Det er kun 11 prosent dødsfall der det ikke er rapportert kronisk sykdom samtidig med covid-19-sykdom. I en ny rapportfra World Obesity Federation kommer det frem at 88% av dødsfallene det første året av pandemien skjedde i land der over halvparten av befolkningen er klassifisert som overvektig.
Forskerne bak skriver at detaljerte analyser av de nyeste fagfellevurderte dataene viser hvordan overvekt er en betydelig faktor for å utvikle komplikasjoner fra korona-viruset, inkludert behov for sykehusinnleggelse, intensivbehandling og mekanisk ventilasjon. Og at overvekt er også en faktor for død av viruset.
Rapporten viser at i land der mindre enn halvparten av den voksne befolkningen er klassifisert som overvektig, er sannsynligheten for død fra viruset en liten brøkdel – rundt en tidel – av det nivået vi ser i land der mer enn halvparten av befolkningen er klassifisert som overvektige.
Sjefsredaktør Fiona Godle i British Medical Journal (BMJ) mener at ernæring er viktigere enn noen gang, men det vektlegges hverken av britiske eller norske helsemyndigheter, melder Helsemagasinet Vitenskap og Fornuft (1/2021)
Bærekraft eller mer tyngde på helsebudsjettet
Styresmaktenes koronastrategi varsler en ny galopp i helsepostbudsjetteringer: omfattende systemer for testing og masse-vaksinering, nye medikamenter, og til byråkrater og teknokrater som skal utvikle og administrere det som følger av forskrifter, kontroll og rapportering – en masse.
– Helseutgiftene utgjorde 68 000 kroner per innbygger i 2018. Dette er over 2 000 kroner mer enn året før. De foreløpige anslagene viser at de totale løpende helseutgiftene utgjorde 360 milliarder i 2018, i følge SSB.
Legemiddelbruken blant eldre øker for hvert år. I 2017 fikk om lag 76 000 hjemmeboende eldre utlevert minst femten legemidler hver på resept, og 570 000 fikk fem eller flere hver i løpet av året, i følge FHIs oversikt. Planene om nye sykehus er gigantiske i omfang og kostnad.
Helsepolitikk har blitt et spørsmål om hvor mye som skal bevilges til sykehus og behandlingstilbud til ulike pasientgrupper. Når skal vi begynne å forebygge, og gjøre et krafttak som gjør oss mindre avhengig av medikamenter og medisinsk teknologi? Og forebygge at vi blir så kronisk syke at vi må stenge ned samfunnet og sette folk i karantene, i møte med virus som primært er farlig for folk som er svekket av alder og sykdom?
Det finns naturlige og kostnadseffektive løsninger
Myndighetene er lydhøre når WHO slår virus-alarm, men vender det døve øret til når de anbefaler å satse på naturmedisin:
I sin Traditional Medicine Strategy for 2014–2023, ser vi at Verdens helseorganisasjon (WHO) nå går nå inn for å styrke satsingen på tradisjonell medisin blant annet ved å:
– utvikle proaktiv politikk og implementering av handlingsplaner som vil styrke rollen tradisjonell medisin spiller for å holde befolkningen frisk og sunn.
I Norge har vi flere tusen terapeuter som bruker verktøy fra den tradisjonelle medisinen for å hjelpe pasienter med kroniske- og degenerative lidelser, i konkurranse med offentlig sponset skolemedisin. Som andre privat næringsdrivende har de blitt hardt rammet av alle begrensningene som er satt for fysisk kontakt det siste året. I snitt tjener de i overkant av 200 000 kr i året i følge undersøkelser.
Mer til de som har mest fra før
I istedenfor en håndstrekning ga regjeringen naturterapeutene en tilleggs-byrde i starten på det nye koronaåret 2021: Pålegg om 25% moms for komplementær/alternativ-behandling. Det vil ifølge finansdepartementet frigjøre 2-3 hundre millioner på statsbudsjettet.
Samtidig diskuteres moms-fritak for reparasjoner av ting. Det er også nyttig for bærekraft, men når ble ting viktigere enn mennesker og bærekraftig helse?
Regjerningen gir rundhåndet 13milliarder i 2020 til utvikling av nye vaksiner, som gjør at vaksineprodusentene nå kan glede seg over nye markeder i 100-milliarder-klassen (Dagbladet).
«Mer til de som har mest fra før», for å bruke venstresidens retorikk, eller mer til: «de Store, Sterke og Smarte…, de som kan gjøre den nødvendige jobben i lobbyen», for å holde oss til små-gründer Inge Johnsen ord.
Funksjonell medisin
Enorme mengden studier på kosthold, næringsstoffer og helse, utført på universiteter og andre institusjoner de siste tiårene, viser at det er mye helse i gode næringsstoffer, inkludert vitaminer og mineraler.
I dette landskapet har det dukket opp en ny gruppe av nytenkende leger, de som vil satse på årsaksrettet og helhetlig medisin – også kalt Funksjonell medisin.
30% av alle amerikanske offentlige studiesteder for medisin har Funksjonell medisin som en del av pensum, og presidenten i The American Medical Association (AMA) uttrykker at tradisjonelle helseinstitusjoner trenger en kraftig endring for å kunne håndtere den enorme veksten i sammensatte kroniske lidelser. Men slipper de nye legene til?
Heller maske enn vitaminer og mineraler
I «Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa» fra 2006 oppsummerte staten at munnbind, karantene og «generell aktivitetsbegrensning» hadde vist seg «å ha liten effekt».
Den kollektive bruken av medisinske munnbind har blitt kritisert på grunn av dårlig dokumentert effekt, og for sideeffekter som at det er vanskeligere for folk å puste og lettere for korona-viruset å blomstre hvis man først blir infisert (BMJ).
Bjørn Iversen i Folkehelseinstituttet, som gir råd til regjerningen om maskebruk, sier til Faktisk.no:
– Vi som jobber med smittevern vet at vi ikke kan vente til vi får all kunnskapen. Vi må gi et råd basert på mangelfull kunnskap. Å bare vente på mer forskning er ikke godt nok midt i en pandemi. Da må vi gi noen råd basert på det vi vet til nå.
Samme innstilling fra helsestyresmaktene ser ikke ut til å gjelde vitaminer og mineraler, og andre kostnadseffektive og naturlige virkemidler, selv om dokumentasjon og erfaring skulle tilsi at grunnlaget var bra nok for å gjøre noe nå.
Mer forskning eller handling nå
Allmennlegen Helga Rhein tar opp dette i British Medical Journal som innlegg i en diskusjon om effekten av vitamin D. Rhein reagerer på at forskerne etterlyser mer forskning før de kan anbefale å øke inntaket i befolkningen for å øke motstandskraften i en pandemi – som om det gjaldt vitamin D og benhelse.
Hun skriver i innlegget – Vitamin D and covid-19 – Is it ethical to allow widespread vitamin D deficiency whilst claiming insufficient evidence:
– Har ikke tiden kommet til å handle på balansen for sannsynligheter i denne pandemien, heller enn å påstå mangelfull forskning på den sedvanlige begrensende og kontrollerende måten – «gate keeping fashion» ?
Rhein viser til åpent brev fra over 200 forskere, leger og eksperter, rettet til helsemyndigheter og helsearbeidere i alle land, som redegjør for de godt dokumenterte immunmodulerende effekter av vitamin, hvorfor lave D-vitamin-verdier øker faren for koronainfeksjon, og hvorfor vi må mangedoble det daglige inntaket i befolkningen – nå!
Utbredt «vitamin-allergi»
«Politikere og medene må vise interesse», skriver Calunas tidligere redaktør Julia Schreiner Benito i et engasjert debattinnlegg på Medier24, hvor hun innleder med:
– Journalistene dekker forskningen på kosttilskudd som om de er allergiske. Det er et ekko fra makt og myndighet. Slik går vi glipp av kunnskap, bredde, debatt, og bedre folkehelse».
– Hvorfor formidler de ikke den oppdaterte forskningen som viser enkle, tilgjengelige, rimelige grep mot virus? Som vitamin D?, spør hun.
Det bygger heller ikke opp under årsaksrettede og helhetlig medisin at den naturlige måten å oppnå flokkimmunitet på ble tatt bort i fra WHO´s definisjon av flokkimmunitet i koronaåret 2020, hvor det nå kun er vaksinasjon som gjelder for å oppnå dette.
Kina bruker vitamin C aktivt i behandling av korona-sykdom
«Intensivavdelingene i Kina har siden april 2020 kombinert vitamin C, steroider og antikoagulasjonsmdikamenter. Deres dødelighet fra covid-19 er bar tre per millioner innbyggere, sammenlignet med Storbritanias 642 per million», skriver Helsemagasinet Vitenskap og Fornuft i artikkelen «To tredeler færre covid-19 dødsfall med vitamin C» (7/2021).
Artikkelen tar også opp problemet om vitaminets vanskelige levekår i Norge, og viser til at:
«Norske leger som gir store doser vitamin C intravenøst mot infeksjoner, forgiftninger eller andre problemer, ligger lavt i terrenget for ikke å bli kritisert av myndighetene.»
På caluna.no publiserte vi i fjor sommer et intervju med en overlege på et av få sykehus som rutinemessig ga vitamin C som en del av behandlingen ved septisk sjokk, inntil sist vinter.
– Vi har erkjent at over en million seilere døde av skjørbuk, som skyldes vitamin C mangel. Vi vet at vitaminet er essensielt, og gjennomstudert. Vitamin C som en del av medisinsk behandling er ikke alternativ medisin, sier han, men må erkjenne:
– Jeg har vært naiv. Jeg trodde aldri at vitamin C var så kontroversielt. Jeg ante ikke at motstanden var så sterk.
Tore Midtvedt (85) ble hedret til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for sine meritter innen medisinsk mikrobiologi i 2018, og kan nå glede seg over å snakke fritt som pensjonist, beyond reach som han uttaler et intervju med caluna.no:
– Mattilsynet og Helsedirektoratet burde følge bedre med. De leger som forsøker å implementere ny viten, og gå imot det etablerte, blir gransket, uglesett, vingeklippet – noen mister legelisensen. Det er ikke pasientene som rapporterer dem, men kolleger og ”systemet”.
Våpenkappløp mot virus og bakterier er vanskelig å vinne
Det snakkes allerede om vaksineresistens mot korona-viruset, som gir gjenklang i en annen dyrekjøpt lekse for legevitenskapen: Antibiotika-resistens, også kjent som antimikrobiellresistens (AMR).
Å kunne eliminere bakterier med antibiotika var en triumf for vitenskapen da slike legemidler ble lansert for 80 år siden. Men overmot og overforbruk har straffet seg. Artikkelen Antibiotikaresistens truer den globale folkehelsen i Sykepleien.no anslår problemets omfang:
– Antibiotikaresistens er knyttet til anslagsvis 25 000 dødsfall årlig i EU alene og vil frem mot 2050 ha forårsaket mer enn 10 millioner dødsfall på verdensbasis.
Historien viser at nye vaksiner sjelden kommer uten uforutsette bivirkninger. De nye genteknologiske vaksinene skal samspille med mer enn 20 000 menneskegener, og griper dypt inn i vårt immunforsvar.
Legemiddeltilsynet innrømmer selv at det er mye vi ikke vet om disse vaksinene, som bare har fått midlertidig godkjenning, inntil siste fase studier foreligger. En vaksine er allerede satt på hold i flere land etter at store befolkningsgrupper har fått første dose.
Regjeringer i inn og utland går inn for å vaksinere hele befolkningen dette året. Det kan være starten på verdenshistoriens største medisinske eksperiment.
Misbruk av føre-var-prinsippet
I begrunnelsen for isolasjon og nedstigning tar styresmaktene høyde for verstefalls-scenario i bruk av føre-var-prinsippet, skriver 8 fagfolk, deriblant 6 professorer, fra norske universiteter og høyskoler i kronikken «Misbruk av føre-var-prinsippet – Tiltakene mot Covid kan skade mer enn de hjelper», NRK.no:
– Det er grunn til å være føre-var med bruk av føre-var-prinsippet for å begrunne tiltak med potensielt store negative konsekvenser i koronapandemien.
– Når føre-var-prinsippet misbrukes svarer det mest på følelser, og er ikke god politikk. I verste fall er det bortforklaring og krisemaksimering, skriver de.
I vaksine-strategien kan det se ut som om det er det motsatte prinsipp som gjelder: bestefall-scenario.
Naturen er som regel lurest
Tiltak som involverer sterke avvik fra normal adferd for å bekjempe virus kan slå motsatt vei.
– Munnbind, sosial distanse og håndhygiene kan ha ulik påvirkning på mutasjoners evne til å spre smitte, og de mutasjonene som er minst påvirkbare, spres i befolkningen. Dette har en viss parallell til antibiotikaresistens hos bakterier, skriver overlege Halvor Næs i en kronikk i Bergens Tidene i år.
Han er spesielt bekymret for hvordan virus kan komme til å reagere på samfunnets nedstengingspolitikk. «Det finnes gode biologiske grunner for at nedstengninger ikke virker eller til og med kan ha paradoksal effekt, skriver han»:
– I land uten nedstengninger eller andre tiltak er det sannsynlig at de minst virulente mutasjonene kommer til å dominere, da pasienter med kun lette symptomer går på arbeid eller skole og smitter andre, som heller ikke blir særlig syke. En slik mutasjon vil kunne spre seg raskt gjennom befolkningen med lav dødelighet.
– De lavvirulente mutasjonene sørger for at befolkningen blir immun, og de virulente mutasjonene forsvinner helt eller nesten helt.
– De mest kjente antatt virulente mutasjonene i dag har oppstått i land med kraftige nedstengninger (England, Sør-Afrika, California) mens det ikke finnes kjente svenske eller indiske virulente mutasjoner. Dette er kanskje ikke tilfeldig, skriver han.
“Slike betraktninger om mutasjoner fra et darwinistisk perspektiv kan forklare hvorfor det har vært vanskelig å vise i empiriske studier at nedstengninger virker”, mener Næs.
Epilog og kommentar
Statsministeren fører «koronavalsen» med stø og hånd, og gjør det ikke lett å føre selv, selv om man ikke liker takt og tone. Alle kjøper ikke løsningen som TV-reklamen lover: om våre isolerte og stusselige livsbobler som vil smelte sammen med de andres bobler, og gjenforene oss i et lykkelig samfunn hvor vi igjen kan klemme hverandre – bare vi lar oss vaksinere.
Det kan iallfall være lurt å gjøre seg opp noen tanker om hva fremtiden kan ha i vente, og hvor vi selv ønsker at veien skal gå. Det er flere ting som det kan være vel verdt å reflektere over:
- Kan vi medikamentere oss bort fra alle helseutfordringer, inkludert de som naturens minste skapninger til enhver tid vil konfrontere oss med?
- Kan vi vinne kampen mot naturen: et våpenkappløp mot bakterier og virus som stadig vil mutere og dukke opp i nye varianter.
Normalt sett har politikerne vært flinke til å holde tilbake når vi snakker om genteknologiske nyvinninger, og vært restriktive med å anbefale massevaksinasjon. Det har gitt tid til refleksjon og diskusjoner i partiene, faglig og folkelig debatt i avisene, se an erfaringer og være føre-var. Vår høyere hjernefunksjon – den tenkende hjernen – har veid for og imot.
Virus-alarm og krisemaksimering appellerer til urhjernens instinkter: kjemp, flykt, «frys» og overgivelse. Vi har flyktet i isolat, «fryst» og blitt syke og utmattet, og overgitt oss til autoriteter som overlater virus-kampen til legemiddelindustriens antivirusprogrammer.
- Trenger verden mer styring fra teknokrater og multinasjonal industri, eller er tiden inne for å leve i pakt med naturen igjen basert på holistisk tenkning, økologi og ekte bærekraft?
- Har vi blitt for redd for å dø?
«Alt blir bra igjen», har vært budskapet på barnetegningene under unntakstilstanden. Vi får håpe det blir slik, men det er å lov å være bekymret, og spørre om vi ikke stolte for blindt på autoriteter koronaåret 2020.
Annonse
