[vc_row][vc_column][vc_column_text]
-Bipolar. Jeg liker ikke det. Høres ut som om jeg springer fra pol til pol.
Linda liker ikke alle ordene om avvik heller.
Sykeliggjøring og hjelpekåthet i psykiatrien er misforstått omsorg, mener hun.
[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]
De sier at ”du er i en god periode” – som om det gode er et avvik.
Bipolar
– Ingen er født psykisk syke. Det er bare i psykiatrien vi sier at du er din diagnose: bipolar, schizofren, psykotisk…
– Kreft og nyresvikt, derimot, er noe du har, sier Linda Øye (41).
– De sier at ”du er i en god periode” – som om det gode er et avvik.
– Jeg visste ikke at livet mitt var et avvik før jeg havnet i psykiatrien.
Barndommen på Sola utenfor Stavanger var avvikende. Men det var hennes liv.
– Det er de som gjorde meg vondt som er avvikende.
Linda ble tvangsinnlagt på Dale sykehus 20 år gammel. Det skulle ta ni år før hun var ute igjen. 26 år ble hun definert med ”marginal funksjonsevne”.
– Ok, så ga mitt liv motstand, men er jeg et offer? Jeg sitter jo her.
– Nei, jeg er kriger.
Dales psykiatriske avdeling ble stengt i 2001.
Det stadige fokuset på evidensbaserte metoder kan være til hindrer for nyskapning.
Fra offer til kriger
I sin gründerbedrift Fra offer til kriger leter Linda etter styrken i enhver som kommer på kurs for hjelp mot mening.
Hun er stolt av resultatene.
-16 av 19 deltakere som var oppgitt og glemt kommer tilbake til skole og arbeid, forteller Linda.
– Det stadige fokuset på evidensbaserte metoder kan være til hindrer for nyskapning. Vår metodikk er unik, vi jobber med deltakerens drømmer og mål: hvem er du, hva vil du, hva stopper deg?
– Vi definerer ikke én prosess for alle, men bruker erfaringskompetanse og fagkunnskap til å støtte den enkelte.
I bedriften snakker Linda og de fem ansatte mer om verktøy enn om diagnoser.
– Men det er klart, smiler Linda.
– At det er dritskummelt å komme seg. Mange kjenner seg trygge i offerrollen. Det er makt i den. Som det er makt i ordene: ”Ingen forstår meg.”
– Som syk risikerer du ingenting.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”9607″ img_size=”medium” add_caption=”yes”][/vc_column][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”9608″ img_size=”medium” add_caption=”yes”][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]
– Jeg har lyst til å bli en dråpe i havet. Men har alltid vært olje.
Rådgiver for statsministeren
Når Linda ikke holder kurs, står hun gjerne på scenen med moroshowet ”Åpen dag på lukket avdeling.”
Vanskelig å tenke seg, kanskje, at Linda med kun ungdomsskole og med ni år på tvang nå sitter her i Stavanger med suksess.
En som helseministeren og statsministeren rådfører seg med.
Kanskje skyldes det en krigers kraft.
– Jeg har lyst til å bli en dråpe i havet. Men har alltid vært olje.
-Når jeg går vekk, håper jeg å ikke bli liggende som olje på toppen av vannet.
Mellom 16 og 18 år flytter hun 27 ganger mellom fosterhjem og ungdomshjem. For Linda er ikke slikt avvik, men hennes liv.
Mellom fosterhjem og ungdomshjem
Linda den gang: en samvittighetsfull pøbel. I mc-jakke, hull i nesen. Trompet under armen.
16 år gammel flytter hun hjemmefra.
– Min mor var fantastisk, hun døde dessverre av kreft i 2009.
– Som barn var jeg smidig. Som ungdom levde jeg helt ok med alt. Jeg sammenlignet ikke mitt liv med andres.
Linda liker å telle, tall gir mestring og trygghet.
Hun teller dager, ikke vonde hendelser. Det er ikke synd på henne.
Mellom 16 og 18 år flytter hun 27 ganger mellom fosterhjem og ungdomshjem. For Linda er ikke slikt avvik, men hennes liv.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”9612″ img_size=”medium” add_caption=”yes”][/vc_column][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”9613″ img_size=”medium” add_caption=”yes”][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]
Den eneste følelsen i psykiatrien det ikke finnes medisin mot, er skam.
Skam og piller
Når hun legges inn på Dale og jakten på avvikene starter, kommer skammen. Og medikamentene.
– Den eneste følelsen i psykiatrien det ikke finnes medisin mot, er skam.
På Dale blir Lindas fortid kartlagt, risikoer vurdert, smerter målt. Linda dyttes mot en fortid hun sakte hadde grodd skorpe på.
– Det var bare å spa, finne avvik og plassere meg i risikogrupper. Sorgen min var der ingen plass til.
-Nå skulle jeg snakke om hemmelighetene, traumene jeg hadde lært å håndtere.
-Jeg synes det er frekt: Som voksen blir du bedt om å gå i barndommen og svare på hvordan du ville reagert i dag. Med alt du har levd siden da skapes nå enda en belastning: ”Hvorfor skrek du ikke?”
– Ett viktig spørsmål stiller de ikke: ”Om du i dag visste like lite som du gjorde den gang, ville du da gjort det samme? Ville du unnlatt å skrike?”
– Svaret er ja. For vi handler ut ifra vår kunnskap i øyeblikket. Når vi som voksne spør ”hvorfor skrek du ikke”, så kommer skammen.
– Medisiner og tvang fikk jeg mye av, sorg var det ikke rom for.
– Beltesengen ble etter hvert plassert på rommet mitt, slik sparte de tid.
Jeg husker da personalet hadde vært på kurs og lært at selvskading handlet om å søke oppmerksomhet.
Over 20 piller i døgnet
På Zyprexa, et antipsykotika, la Linda på seg 50 kilo rekordfort.
– Alltid sulten. Tre store firkløver var ikke nok, jeg stoppet bare fordi jeg ikke hadde mer.
– På det verste tok jeg over 20 piller i døgnet.
– Sykehuset hjalp meg til overlevelse, det er jeg takknemlig for. Men at det skulle ta ni år… jeg undres. Mye var ren oppbevaring.
Linda viser en arm arret med dype søkk.
– Beina er enda verre, det var fare for amputasjon for det ene.
– Selvskadingen var mitt verktøy for å mestre skam. Jeg skadet meg ikke før jeg ble innlagt. Jeg husker da personalet hadde vært på kurs og lært at selvskading handlet om å søke oppmerksomhet.
– Er du ferdig, spurte de hvis de kom inn mens jeg skadet meg.
– Nei, svarte jeg selvfølgelig.
– Men da kommer jeg tilbake om ti minutter, sa de.
– Jeg har sydd 1000 sting.
Gradvis gjør Linda sine følelser om til symptomer på psykiatriens språk: ”oppstemt, nedstemt, grandiose tanker, manglende realitetsorientering…”
– Jeg husker følelsen av å være fanget i evigheten.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_single_image image=”9614″ img_size=”medium” add_caption=”yes”][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]I 1970 var det 50 diagnoser. Nå er det 350.
350 diagnoser
Hun smiler, kikker rundt seg på kontoret. Utenfor muntrer fargerike lyspærer opp Øvre Holmegate.
-Jeg har lyst til å velte feltet ”psykisk helse.”
– I 1970 var det 50 diagnoser. Nå er det 350. Sykeliggjøring og hjelpekåthet preger mange i det tradisjonelle hjelpeapparatet. Jeg mener det er misforstått omsorg.
– Jeg har sett medisinene komme og gå. Jeg kunne ane av medisinene som var mest utbredt når legene hadde vært på kurs. En stund skulle alle på Zyprexa, så var det Seroquel, så Leponex…
Linda er sikker på at psykiatrien trenger en annen tilnærming.
– Jeg er dritstolt av det jeg har skapt. Stolthet er eneste medisin mot skam.
– Skammevettet er det beste vettet jeg har mistet.[/vc_column_text][vc_single_image image=”9617″ img_size=”medium” add_caption=”yes”][vc_column_text]
Mer fra Caluna
Diagnosesystemet i psykiatrien stigmatiserer. Faller det nå?
Antidepressiva er en gullgruve. Men virker medisinen?
Maria (19) var full av angst. Nå står hun på scenen.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]
