[vc_row][vc_column][vc_column_text]
Da Anne Gørild og Tore tråkket terskelen til Storestølen, visste de det: Her er drømmen vår. To år senere er de i underveis. Men drømmen koster.
[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]– Hva vi har ofret?
– Oss. Tid sammen, sier Anne Gørild Olavson Holtskog (54).
Hun og mannen Tore Holtskog (50) har barn fra tidligere forhold.
Anne Gørild synes ikke at hennes er store nok til å være alene, derfor bor hun med dem i Skien.
Det kan gå halvannen måned uten at de to ser hverandre.
Tore har eldre barn, og bruker dagene her i fjellene der øst møter vest.
Nå kikker de over Strandavatnet mot Hallingskarvet, sukker igjen, sier igjen:
– Denne naturen…[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=»1/2″][vc_single_image image=»11335″ img_size=»medium» add_caption=»yes»][/vc_column][vc_column width=»1/2″][vc_single_image image=»11363″ img_size=»medium» add_caption=»yes»][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]
Flink – og syk
Drømmen startet med elendighet. Anne Gørild var flink i jobben i markedsavdelingen hos Hjemmet Egmont.
For flink, som i hverdagen ellers.
Alle faresignal fra kropp og sjel – hun ignorerte dem. Og måtte betale.
– Jeg var udødelig. Tålte alt i livet og maten. Trodde jeg.
I 2000 smalt det. Da hadde Anne Gørild lenge jobbet fulltid – med kyssesyken.
– Jeg kunne ikke løfte armene, knapt gå, ikke se på lyset. Bare folk tok på meg, gjorde det vondt. Jeg hadde miltbetennelse og leverbetennelse. Leververdier som en kreftpasient. Jeg sov 18-20 timer i døgnet. Brukte nesten fem år på å komme meg.
Viktigst for kroppen var kosttilskudd og kutt av gluten og melk, samt homeopati. Viktigst for sinnet:
– Jeg forstod at jeg kunne gjøre noe selv. At jeg ikke måtte høre på legene ved Rikshospitalet når de sa:
”Du har ME, det er kronisk. Innstill hodet ditt til samme form som kroppen. Og uføretrygd.”
– Det provoserte meg, i hodet følte jeg meg ikke syk. Helse er mitt ansvar.
Omlegging av kost – og kjærlighet
Anne Gørild utdanner seg innen grunnmedisin og kvantemedisin.
Så en dag er det Tore og hans familie hun hjelper med kostomlegging. Tore oppdager at mat er mer enn å bli mett.
– Overskuddet kom, og det mentale falt på plass.
Det ble mer enn omlegging av kosten. Elleve år er gått siden de ble kjærester.
– Men vi har aldri hatt ferie sammen, sier Anne Gørild.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=»1/2″][vc_single_image image=»11345″ img_size=»medium» add_caption=»yes»][/vc_column][vc_column width=»1/2″][vc_single_image image=»11347″ img_size=»medium» add_caption=»yes»][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]
Drømmen måtte vente
Felles drøm. Om endring via kunnskap, fellesskap og innsikt. Men barna trengte dem. Drømmen måtte vente i syv år.
– For to år siden hostet vi liv i den, forteller Tore.
De pløyer Finn med hele landet som mål. Geografi er ikke viktig. Viktig er et sted å samle ildsjeler for kunnskap og påfyll. Helse for kropp, sinn og sjel.
Det finner 28 fjellstuer til salgs. De fleste ganske råtne, uten høyde og utsikt.
Men så: Kanskje vet de det allerede da de kjører fylkesvei 50 den vinterdagen. Når fjellene vokser rundt dem, når stabburene brunes, når hellingen bratter og himmelen høyner.
Kanskje vet de det allerede da.
Så er skiltet der, en hvit pil til høyre, Strandavatnet mot venstre: Storestølen fjellstue.
De tråkker terskelen. De vet det: At drømmen er her.
Banken neste.
– De lot seg overtale fordi de så at vår visjon ligger i tiden, sier Tore.
Kokk uten Toro
– Tre timers reisevei fra Oslo gjør at du forlater stress og hverdag. Når du setter beina på tunet, da er du her. Det gjør deg mer åpen for endring, mener Anne Gørild.
Hun er kokken. Uten profesjonell erfaring, men hun skjønner at Toro og mikrobølgeovnen må ut.
Hun lager den maten hun selv ble frisk av: Fra bunnen, gjerne økologisk, uten gluten og melk. Kraft på bein til supper og sauser, kjekjøtt fra bygda, ørret fra vannet ved.
– I høst samlet vi fem sekker grønnkål fra andelsgården, til suppe og chips…
Den største overraskelsen?
– De lange dagene, sier Anne Gørild.
– Men jeg oppdaget fort at vi er som skapt for dette. Om du ikke takler det uforutsette, da går det ikke.
Som påskeaften, da de hadde beregnet middag til fem og det kom tjuefem. Da dykket hun dypt i fryseren, fant suppe og roastbiff, fikset det.
Tore og traktoren
Tore samstemmer:
– Mange rundt oss syntes dette er skummelt, men ikke vi.
Tore har vært oppe siden fem i dag.
– Må det for å få frokosten klar.
Om du tar turen hit en vinterdag i blest, blir du kanskje forvirret rundt Tore. Han måker veien når snøen fra øst møter den fra vest i hvite vinder.
– Å kontrollere uværet fra traktoren, det er noe av det beste jeg vet.
Så tørker han det hvite og vinden og av, serverer frokost. Så maser revisoren, men nå skinner sola og Tore legger lunsjen i sekken og vil heller innta den på den høye toppen. Tallene kan vente litt.
Vel tilbake må han brøyte igjen.
Og neste morgen, når lyset i øst lover godt og vaktmesteren smiler under møtet klokka ni, da har Tore det aller best. For han trenger bare å løfte blikket, så er fjellene og sjøen og himmelen der. Da kjenner han at drømmen er her.
– Jeg ser noe nytt hver gang. Lyset, himmelen, dyr som passerer…
Og når veien er stengt av sinte vinder mellom øst og vest, da kan du alltids sove på Storestølen. Der drømmen lever og gror.
[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=»1/2″][vc_single_image image=»11336″ img_size=»medium» add_caption=»yes»][/vc_column][vc_column width=»1/2″][vc_single_image image=»11346″ img_size=»medium» add_caption=»yes»][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]Møt innehaverne Tore og Anne Gørild! Se video under.[/vc_column_text][vc_video link=»https://youtu.be/N24seGJNcvw» el_width=»70″][/vc_column][/vc_row]
