Helsehistorier av folk - til folk
Psykisk helse

– Det stod om livet mitt

Da Tonje Karna Finsås (33) kom til Hurdalsjøen for to år siden, gikk hun på 31 medikamenter.
-Nå er jeg nede i seks. Jeg har fremtidshåp. Jeg har fått et nytt liv.

Det er forsket mye på å ta medisin, men lite på å trappe ned.

Caluna treffer Tonje ved Norges første medikamentfrie psykiatriske sykehus.
Hun forteller om mobbing, overgrep, spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordsforsøk.
– Det var ikke lett å trappe ned.
– Når jeg kuttet ut noen medisiner, kunne jeg høre stemmer fra overgriperne og mobberne.
Fra hun var liten hadde Tonje sosial angst. I begynnelsen av oppholdet her ved Mjøsa spiste hun frokost alene.
– Nede på bryggen. Hørte på musikk, helst Adele.
-Nå har jeg fått gode venner.

Mest delte video

Når Caluna besøker Hurdalssjøen recoverysenter, har helseminister Bent Høie vært her dagen før. Tonje holdt foredrag for ham og et stort publikum. Nervøs, men stolt. Slikt ble det video av.
– På ett døgn ble den delt over 50 000 ganger på Facebook, smiler Tonje.
– Mest sett av alt det Høie har lagt ut i sommer.
Hun har akkurat snakket med sin far på telefonen.
– Han liker ikke Facebook, men nå måtte jeg forklare ham hvordan han kunne finne videoen.
Her kan du se videoen med Tonje.

IMR er en viktig del av dagen ved Hurdalsjøen. Behandlingsmetoden IMR står for Illness Management and Recovery.

I isolat var kun en madrass på gulvet. Ved døren satt to stykker som passet på, men som ikke snakket til meg. Jeg skulle ikke føle meg velkommen.

Opp 82 kilo

Å redusere fra 31 til seks medikamenter var en tålmodig prøving og feiling.
Det er forsket mye på å ta medisin, men lite på å trappe ned.
Tonjes medisiner var et kaos av virkninger og bivirkninger.
Zyprexa, for eksempel.
– 18 år gammel sluttet jeg å spise. Jeg fikk sondenæring, og ble ved en feil satt på Zyprexa.
-Jeg la på meg 82 kilo, forbrenningen ble ødelagt.
-Jeg må gå på stoffskiftemedisin resten av livet.
Tonje vet for mye om tvang, belter og isolat. Særlig fra Vestlandet.
– Om jeg hadde blitt i Helse Bergen, ville jeg vært død. I isolat var kun en madrass på gulvet. Ved døren satt to stykker som passet på, men som ikke snakket til meg. Jeg skulle ikke føle meg velkommen.
-Visst var det var mange fine mennesker som jobbet der også, men ikke de som bestemte.
-Overlegen så ned til meg på madrassen, og satte meg på og av medisiner.
-Dyr i bur har det bedre.

BETALT INNHOLD
BETALT INNHOLD

Visst kjente jeg til alle bivirkningene, og var jævlig god til å forsvare dem.

Trodde på tvang

– Som psykiatrisk sykepleier forvaltet jeg tvang og medisiner.
– Jeg hadde klokketro på at det var veien å gå, forteller prosjektleder ved Hurdalsjøen Recoverysenter Ole Andreas Underland.
– Jeg hadde lært å ikke stole på enkeltopplevelser. Visst kjente jeg til alle bivirkningene, og var jævlig god til å forsvare dem.
For fire år siden ble han introdusert for begrepet ”medikamentfri behandling.”
-Det er skremmende å tenke på: jeg følte at jeg holdt meg godt orientert, men hadde aldri hørt om medikamentfrie tilbud.
– Så traff jeg folk med annen erfaring, jeg lyttet til enkeltpersoners historier. Vitnesbyrd om tvang og bivirkninger. Det var skjellsettende. Jeg ble sint på meg selv, lei meg. Fikk den kjeften jeg fortjente…
Ole Andreas har tro på medikamentfrie sykehus som mal i fremtidens psykiatri.

Ole Andreas Underland, daglig leder ved Hurdalsjøen Recoverysenter.

Det hjelper at mange av de ansatte har egenerfaring i psykiatrien. Slik støtte, medmenneskelighet og trygghet har jeg aldri opplevd før.

Menneske, ikke diagnose

Etter vonde år i Helse Bergen, fant Tonjes mamma Hurdalsjøen. Først ville ikke Tonje hit. Men under det første møtet, sa de noe som overbeviste henne:
– Om jeg oppfører meg galt, blir jeg gitt opp og sendt hjem da?
– Nei, sa de bastant.
– Det er da du trenger ekstra støtte og hjelp.
– Det var nytt for meg. Jeg bestemte jeg meg for å bli. Det var et spørsmål om liv og død.
– Her betrakter de meg som et menneske, ikke en diagnose. De lytter interessert, prøver å forstå.
– Det hjelper at mange av de ansatte har egenerfaring i psykiatrien. Slik støtte, medmenneskelighet og trygghet har jeg aldri opplevd før. Vi finner løsningene sammen.
Behandlingsmetoden er tuftet på IMR, som står for Illness Management and Recovery.
-Det er forskjellige moduler rundt mål, medisiner og tiltak, forklarer Tonje.
-Når jeg har det vanskelig, kan vi gå en tur i stedet for å ta medisin. Naturen her er flott. Du skulle sett meg på Pokemonjakt… det var mange Pokemon ved Eidsvoll, forteller Tonje.

-Her er faste måltider og sunnere kost. Jeg har ikke det samme søtbehovet.

Sunnere kost

Mat har alltid vært vanskelig. Tonje synes de tilrettelegger fint her. De fleste av hennes matallergier er blitt borte med medisinene.
Før tålte hun verken egg, røde grønnsaker eller rød fisk.
-Nå går det mye bedre.
– Her er faste måltider og sunnere kost å velge mellom. Jeg har ikke det samme søtbehovet. På en dårlig dag er ikke metthetsfølelsen en god følelse, men slike dager har jeg nå kun månedlig. Før var det slik flere ganger om dagen.

Ikke gi opp!

Øredobbene hennes er to drømmefangere.
Tonje liker å skape, og har fått frie tøyler i hobbyrommet nede.
-Gjennom kunst- og uttrykksterapi drømmer jeg om å hjelpe andre.
-En dag håper jeg å jobbe ved et sted som dette. Neste mål er å forsørge meg selv.
Hun smiler.
– Jo, mamma og pappa er stolte.
– Med historien min ønsker jeg å gi håp. Det finnes hjelp! Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kom til å bli 25 år, men se på meg!

Smil på lerret. For Tonje er det helbred i å skape slikt.

– På hobbyrommet har jeg fått frie hender, forteller Tonje.

Tonjes vei mot lykke har gått via samtaler og medmenneskelighet, ikke medikamenter.

-Jeg prøvde å krige, men innså at endring må komme innenfra. Hurdalsjøen er et eksempel, sier Anita Finsås, Tonjes mor.


– Nå har jeg en datter som er klar i blikket.

For en mamma er det grusomt. Jeg har vært så fortvilet på systemet som ikke klarer å se bak formalitetene, å møte menneskene.

-Hurdalsjøen har vært en helt ny verden, sier Tonjes mamma, Anita Finsås.
-Fordi de gir håp. Det handler om hvordan de møter mennesker.
– Ellers i psykiatrien har holdningen vært at alle skal behandles ute, altså poliklinisk. Det kan jo fungere, men ikke for de veldig syke.
-For Tonje var det vanskelig ved innleggelse å vite at hun skulle ut igjen etter 3-5 dager.
– Hun var knust ved tanken på å miste plassen sin.
– På Sandviken i Helse Vest var det gjerne rett på isolat: en madrass på gulvet, hvite vegger, ingen rettigheter.
– Siste året før Tonje kom til Hurdalsjøen var hun inn og ut tre-fire ganger i uken på Sandviken.
-Der er gode mennesker også, men tonen fra lederne er ovenfra og ned. Det virker som om holdningen er: ikke kom for nær, ikke knytt bånd, ikke vis for mye medfølelse for en syk. For da vil de spise hele deg.
– For en mamma er det grusomt. Jeg har vært så sint. Og fortvilet på systemet som ikke klarer å se bak formalitetene, å møte menneskene.
-Jeg prøvde å krige, men innså at endring må komme innenfra. Ikke fra en fortvilet mor eller far. Hurdalsjøen er et eksempel. De er fantastiske: så lydhøre, så trofaste. -Her er det faste personer som står der med henne i alt.
-Da Tonje ønsket å være med å sette opp hobbyrommet, var de ansatte der med en gang: hva trenger du?
-Nedtrappingen av medisiner har også vært nedturer, men Ole Andras (Underland, leder av Hurdalsjøen Recovery) og de andre har hatt klokkeklar tro på henne.
-Dette klarer du, Tonje, sier Ole Andreas.
-Du kommer opp igjen!
– For hver gang Tonje falt, var hun mindre nede og raskere oppe.
– Nå stoler Tonje på at tryggheten er der til hun er sterk nok til å gå ut i verden på egenhånd.